2016 – Et «annus horribilis» går mot slutten

Et nytt år er omme og det er på sin plass med noen refleksjoner her jeg sitter trygt og godt, omringet av nær familie og venner i et hjemmekoselig og julepyntet hus på Sørlandet.

2016 har vært et år der alt har gått unna i en rasende fart. Ved inngangen av året var det fortsatt arbeidet langs strendene på Lesvos og Chios som hadde prioritet for Dråpen i Havet. Vi hadde, på bare få måneder blitt en viktig ressurs i mottaksapparatet, og stilte mannsterke på vakt 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Det var en dyster og kald vinter i Hellas med mange forlis, og vi møtte mange mennesker som hadde mistet alt. Våre frivillige tok også imot barn som ikke hadde overlevd den kalde overfarten.

Ryktene fortalte at Europa forberedte seg på innstramminger i asylpolitikken. Det ble sagt at familiegjenforening etter hvert ville bli nesten umulig. Dette gjorde at mange av de som kom over havet fra Tyrkia, nå tok med seg hele familien istedenfor å satse på at de sterkeste kunne reise i forveien. Vi så en økning i antallet kvinner og barn om bord i de skrøpelige farkostene.

Hellas var på denne tiden kun et transittland. Alle skulle videre. De skulle til sine slektninger i Tyskland, Sverige, Nederland. Noen få ville til Norge. De hadde hørt at i Norge er det fredfullt. I Norge vil barna føle seg velkomne og få venner. I Norge vil barn få være barn. Slik var det ikke i Afghanistan, sa de. Eller i Syria der man hadde mistet oversikten over hvem som kriget mot hvem.

I begynnelsen av februar ble kontrollen ved grenseovergangen til Former Yugoslavian Republic of Macedonia (FYROM), ved Idomeni, skjerpet. Afrikanere fikk ikke slippe gjennom sperringene. Etter noen dager fikk heller ikke Afghanere komme gjennom. Etter et par uker var det kun syrere med papirene i orden fikk slippe inn. Å sjekke hvem som hadde papirer i orden tok tid, og Idomeni ble en ordentlig flaskehals. Samtidig kunne man høre om det ene europeiske landet etter det andre som skjerpet kontrollen ved sine grenseoverganger. Schengen-avtalen og idealet om avskaffelse av inn- og utreisekontroll mellom medlemslandene var plutselig truet.

Den 9. mars stengte grenseovergangen helt, også for syrere med papirene i orden. Det siste håpet om å nå frem til et trygt land, med utsikter om en verdig fremtid, ble slukket. De første dagene rådet kaoset i Idomeni, og Dråpen i Havet hadde akkurat kommet i gang med sitt arbeid der. Mange forsøkte å klatre over piggtrådgjerder. Mange ble banket opp og kastet tilbake i gjørma av grensepolitiet. 5 dager etter den endelige stengningen druknet tre mennesker i en elv som skiller Hellas fra resten av Europa i Nord. En gravid kvinne, hennes tenåringssøster og en mann. De hadde overlevd krig. De hadde overlevd kyniske menneskesmuglere og de hadde overlevd en risikofylt båtoverfart i bitende kulde. Men de overlevde ikke å krysse den iskalde elven, en av de siste hindringene til et liv i frihet.

EU jobbet på spreng med å finne løsninger for å stoppe folkevandringen som var i gang. 20. mars inngikk EU og Tyrkia en avtale som skulle sette en stopp, en gang for alle. Ikke en stopp på krig og lidelse, men en stopp for drømmen om et godt liv i Europa. Tyrkia ville motta store pengesummer for å hindre menneskesmuglernes ruter. Hellas skulle returnere alle de som likevel klarte å komme seg over til de greske øyene. EU skulle sende mange hundre saksbehandlere til Hellas for å få denne avtalen til å fungere. I dagene før 20. mars ble de greske øyene tømt for flyktninger. Det var viktig å skille de som hadde kommet før avtalen og de som hadde kommet etter. De som hadde kommet før avtalen ble fraktet i ferger til Athen. Der bygget det seg opp uoffisielle flyktningleirer, da det ikke fantes flyktningleirer som kunne ta imot en slik mengde mennesker på en gang. De to største uoffisielle leirene oppsto i Idomeni, der folk fortsatt hadde et håp om at det ville bli en liten luke i piggtrådgjerdet, og i Pireus, i havna der de store fergene vanligvis frakter ferieglade turister ut til de greske øyene. Dette ble en vending i Dråpen i Havets arbeid, og vi innså at nå er det her vi trengs mer enn noe annet sted. Det antas at ca 18.000 mennesker bodde i Idomeni og ca 5.000 i havna i Piraeus på det meste. Vi skjønte fort at fleksibilitet og mangel på byråkrati var vår styrke, og slik kom vi raskt i gang på begge disse lokasjonene.

Med et helt nytt arbeidsområde var det mye som måtte læres. Likevel så vi raskt at arbeidet hadde en del likhetstrekk med det vi var vant til fra strendene. På begge steder handlet det om å være medmennesker, om å se behov. Takket være fantastiske koordinatorer og frivillige, fikk vi det til, og ble en aktør man kunne regne med, også i leirene.

Noe som var annerledes og som ga et nytt perspektiv, både på godt og vondt, var at nå var vårt møte med flyktningene ikke bare et kort møte, der de fikk dekket sine akutte behov for drikke, tørre klær og bleier. Nå tilbragte vi dag etter dag sammen med dem. De ble våre venner og deres smerte ble også vår.

Vi fant raskt ut at vi ville fokusere på å få til resultater sammen med flyktningene og ikke bare for flyktningene.

Samtidig fortsatte vi vårt arbeid på Chios, der det fortsatt kom båter inn. Til tross for styrket vakthold fra Tyrkisk side og NATO-skip som patruljerte, var det alltids noen som kom over, gjerne etter utallige forsøk. De fleste kom i ly av nattens mørke.

Vårt bidrag i flyktningleirene ble lagt merke til og vi fikk forespørsler fra mange av de etterhvert nye leirene som dukket opp. Med begrensede midler og kapasitet måtte vi velge våre leirer med omhu og det ble naturlig å holde oss til Chios, Athen-området og de nye leirene som dukket opp for å bosette menneskene fra Idomeni, der vi allerede var. På det meste bidro vi inn i 9 ulike flyktningleirer på forsommeren 2016.

I løpet av sommeren ble både Idomeni og Pireus tømt for flyktninger. I løpet av bare timer måtte de samle sammen sine få eiendeler, og passe på at de kom på samme buss som sine nærmeste. Ellers kunne de bli splittet og sendt til ulike leirer. Evakueringen av tusenvis av mennesker var gjort på en dag eller to. Neste dag var bulldoserne på plass, og alt som sto igjen ble jevnet med jorden. Leker, distribusjonscontainere med nye klær, medisinsk utstyr – alt ble ødelagt.

Dråpen i Havet har fortsatt sitt arbeid i flyktningleirene utover høsten. Det har vært en høst preget av frustrasjon blant flyktningene som ikke kommer seg videre. Det går nesten ikke en uke uten at vi har måttet gjennomføre kontrollerte evakueringer av de frivillige i leirene. Det hele toppet seg på Chios i høst da fascister gikk til angrep på uskyldige kvinner og barn i leiren. Det var noen tøffe døgn for de mange som ikke engang kunne føle seg trygge der de sov i sine telt.

Det befinner seg nå 62.000 mennesker på flukt i Hellas. Det kommer nye nesten daglig. Det er ikke uvanlig at de som kommer nå har hatt 14-15 forsøk på å klare det! De forsøker igjen og igjen til tross for at nærmere 5.000 mennesker bare i 2016 har druknet eller er savnet etter forsøket på å krysse Middelhavet. DET sier noe om håpløsheten de kjenner på. De har ingen utsikter til et verdig liv der de er, og de kommer selv om de vet at Europa gjør det de kan for å holde dem ute.

Lyspunktet i et ellers iskaldt og dystert Europa er de mange frivillige som knytter seg til arbeidet for mennesker på flukt. Bare gjennom Dråpen i Havet har det blitt gjennomført nærmere 2000 frivilligreiser i 2016. Våre frivillige kommer fra mer enn 33 land! Mange reiser igjen og igjen, et bevis på at dette er meningsfullt arbeid der det ytes direkte hjelp til de som trenger det.

Jeg er utrolig stolt og takknemlig for hver og en av dere som bruker av deres tid og midler til å gjøre en innsats på denne måten. Dere inspirerer hverandre og også oss i administrasjonen til å holde hjulene i gang. Dere tar med dere holdninger hjem, og noe av det viktigste er kanskje at dere kan bruke deres førstehåndskjennskap til mennesker på flukt, til å snu den farlige og fremmedfiendtlige tendensen vi ser i Europa og verden forøvrig.

Jeg vil også sende en stor takk til alle de som bidrar administrativt i året som har gått. Noen bidrar mye, noen bidrar litt, og det vi har fått til sammen er helt unikt!

Å bry seg om enkeltindividene og deres behov har alltid vært viktig for Dråpen i Havet. I 2016 har det vært flere saker vi har fulgt opp tett. I januar ble vi kjent med en ung syrisk mor ”Aisha” som fortsatt befant seg i Tyrkia. Hun hadde en måned tidligere gjort et forsøk på å komme seg over til Hellas med sin 3 år gamle datter ”Sara”. Målet var Sverige der hennes mann og sønn allerede befant seg. Båten gikk ned, og i kaoset etter forliset ble ”Sara” plukket opp av menneskesmuglerne. Da ”Aisha” ble reddet i land noen timer senere, ble hun avkrevd løsepenger for å få datteren tilbake. Til tross for at hun fikk skaffet pengene fikk hun aldri se datteren igjen. Å følge hennes desperate kamp, og se hvordan de lokale politimyndighetene ikke prioriterte hennes sak var vondt, men vi forsøkte så godt vi kunne å støtte henne. Å følge hennes valg om å reise videre til Sverige da hun ikke kom noen vei i letingen i Tyrkia var hjerteskjærende.

Vi har også vært involvert i saker som heldigvis har endt godt. I februar ble vi oppringt av en ”Dråpe” som hadde blitt kontaktet av et par med fire barn fra Mosul i Irak. Yngstemann var kun noen dager gammel. De hadde kommet seg ut av Mosul på andre forsøk, og jobbet i nesten to år i Tyrkia for å skaffe nok penger til overfarten. Idet båten holder på å fylles opp på Tyrkisk side dukker politiet opp. Smuglerne får panikk og skyver båten fra land. To av de fire barna var om bord – alene. Mor og far og to søsken står igjen og ser fortvilet de to jentene på 4 og 7 forsvinne i retning Kos. Dråpen i Havet var på det tidspunktet ikke til stede på Kos, men vi hadde likevel kontakter og fikk varslet om båten og de to små jentene ombord. Dette førte til at båten ble tatt imot og jentene ble tatt godt vare på. Neste dag hadde vi folk på vei til Kos, som hjalp til med å passe jentene til foreldre endelig lyktes i å komme over, 5 dager senere. Familien ble møtt av Dråper også i Pireus og vi har stadig kontakt med dem der de har startet sitt nye liv. I går fikk vi den gode nyheten om at de hadde fått permanent oppholdstillatelse i Tyskland.

I februar møtte vi også Abeer, en syrisk 4-barnsmor som også hadde fått kontakt med noen i Dråpen-nettverket før hun reiste over til Lesvos. Hennes mål var Norge. Da hun kom til Nord-Hellas var grensene fortsatt åpne, men Abeer ble spurt om å bistå en av de medisinske organisasjonene med tolking. Dette sa hun ja til, og mens hun jobbet der ble grensene stengt. Hennes utsikter til å komme seg til Norge, og hennes håp om å gjenforenes raskt med sine døtre, forsvant som dugg for solen. Hun kontaktet oss og spurte om hun kunne være til nytte, mens hun ventet på å komme seg videre. Abeer har vært en av våre fantastiske Dråper på Chios og i Sounio frem til hun kom seg til Norge i slutten av august. Hun har fått asyl i Norge og jobber på hovedkontoret vårt som frivillig mens hun venter på å gjenforenes med sine jenter. Vi er mange som har blitt veldig glade i Abeer, og for meg personlig har hun blitt som et ekstra medlem av familien.

Vi har så mange flere historier om enkeltskjebner der våre frivillige har gjort en viktig forskjell, men det ville fylt en hel bok å skrive om disse.

Vårt budskap, som vi ønsker å spre inn i det nye året, er at man skal vise mer kjærlighet og ha mindre fordommer. Menneskene som flykter har en historie med seg, et liv med kunnskap og erfaringer, akkurat som deg og meg. Møt dem slik du selv hadde ønsket å blitt møtt!

Det nytter å gjøre noe, og sammen kan vi gjøre mye! Det har vi bevist i det første hele året i Dråpens historie.

Jeg gleder meg til å få enda flere dråper med på laget i året som kommer. Må året som kommer bringe mer fred og mer medmenneskelighet.

MED ØNSKE OM ET GODT NYTTÅR TIL DERE ALLE!

Varm hilsen fra Trude Jacobsen, Generalsekretær i Dråpen i Havet