Nyheter og historier fra felt

28 timer på Lesvos

De siste ukene har flere kjente personer engasjert seg for situasjonen for mennesker på flukt i Moria flyktningleir på Lesvos. Underskriftskampanjen ”Evakuer barna fra Moria” har blitt delt hyppig i sosiale medier med blant annet Marthe Valle, sykepleier og tidligere frivillig feltarbeider med Dråpen i Havet, som en av initiativtakerne. I forrige uke besøkte Karin Andersen i SV sammen med Dråpen i havet sin generalsekretær Trude Jacobsen, Moria flyktningleir. Det ble langt i fra et ”formelt besøk” i flyktningleiren Moria. Nedenfor kan du lese mer om hva de opplevde, uforutsette situasjoner som plutselig oppstod og menneskene de møtte i løpet av 28 innholdsrike timer på Lesvos.

Av: Trude Jacobsen, Generalsekretær i Dråpen i Havet        Foto: Knut Bry og Trude Jacobsen (fremhevet bilde)

Dag 1

Aktiviteter for enslige mindreårige i Moria flyktningleir

Etter en deilig og avslappende juleferie skulle det nye året starte med en brå påminnelse om virkeligheten i Moria. Sammen med Karin Andersen fra SV landet jeg på Lesvos rett før kl 18 på ettermiddagen søndag kveld. De 40 soveposene vi hadde med oss hadde «falt av lasset» et eller annet sted på veien mellom Oslo og Lesvos, så etter å ha rapportert manglende bagasje var det bare å dra videre sammen med Ida, vår helt nye Site Koordinator på Lesvos. Første stopp var hjemme hos et eldre gresk ektepar som leier ut to leiligheter til våre koordinatorer. Ny avtale skulle skrives og vi ble selvfølgelig invitert inn i stua og fikk kjenne på den varme greske gjestfriheten.

Vi kunne ikke være lenge, da vi skulle delta på kveldens aktiviteter inne i Moria camp. Vi stoppet raskt innom hotellet ved havna for å sjekke inn og sette fra oss den lille bagasjen vi hadde, og da vi kom ut igjen etter et kvarter ville ikke den lille røde leiebilen, som har tjent oss så godt i halvannet år samarbeide lenger. Batteriet hørtes ut som om all energi var tappet og vi begynte å se etter alternative muligheter for å dra til leiren. Mens vinden ulte for fyll styrke og nesten overdøvet julemusikken som ljomet fra høyttalerne langs havna, fikk vi kontakt med en av de andre koordinatorene og bilutleier. Vi bestemte oss likevel for å gjøre et nytt forsøk på å starte bilen, og da var den tydeligvis ferdig uthvilt og startet med en gang.

Bildetekst

Section B –  et bosted for 138 enslige mindreårige

Ferden gikk via Drop Senteret i Moria landsby for å plukke opp kassene med spill og tegnesaker som vi skulle ha med inn i leiren, og for å gå som samlet team inn i Moria Camp. Presis kl 20:00 ankommer Section B, området der 138 av de enslige mindreårige bor. Vi blir umiddelbart informert om at det har vært en svært urolig kveld så langt. Det er et høyt spenningsnivå i Section A, rett ved siden av, der det har vært 6 slåsskamper så langt den kvelden. Selv om situasjonen aldri føles truende, må vi gjøre en nøye vurdering av sikkerheten for våre folk før vi setter i gang med aktivitetene. Vi sjekker at bakdøren ut er åpen, og at det er nok politi og vakthold i umiddelbar nærhet.

To timer brukte vi inne i Section B denne kvelden, slik vi gjør 6 ganger i uken. Karin Andersen kjørte i gang med UNO sammen med noen ivrige medspillere. Den yngste var 12 år. Arianna og flere av guttene ville prøve seg på de store puslespillene. Magnus hadde sjonglør-kurs, Ida spilte basket, og Kian holdt øye med situasjonen i seksjonen ved siden av. Selv satt jeg i gang et parti sjakk, som ble veldig jevnt.

12-åringen kommer opp til Karin Andersen med en engelsk barnebok. Han vil at hun skal lese litt i den for ham og han leser også noen setninger selv. Deretter går han bort til skrivesakene og skriver de to første setningene fra boken med den nydeligste håndskriften. «Look, look!» sier han, og med et stort smil og stolt som en hane viser han frem det han har skrevet.

De som bor i Section B, bak de høye piggtrådgjerdene er 138 gutter mellom 12 og 17 år. De elsker disse timene på kvelden der de kan spille, tegne, øve seg på å kommunisere på engelsk og bare bli sett. Disse timene er de ikke barna Europa helst ikke vil se. Disse timene blir de sett som de barna og ungdommene de er. De skulle selvfølgelig blitt sett og hørt så mye, mye mer og under helt andre omstendigheter.

Det virker så enkelt og lite det som gjøres her, men fra campledelsen har vi fått beskjed om at urolighetene i denne seksjonen har blitt redusert med 80% siden Dråpen i Havet begynte dette arbeidet inne i leiren i april 2019.

Møte med kvinnen med magesmerter utenfor leiren

Klokken hadde passert 22 da det var det på tide å forlate leiren og de flotte ungdommene. Det er bekmørkt, og det blåser fortsatt en isende kald vind fra nord. I det vi kommer frem til bilen utenfor gjerdene oppdager vi en kvinne som står sammenkrøpet, tydelig med store smerter. Hun peker på magen, sier «baby» og «hospital» og vi tror først hun er gravid og at en fødsel er i gang. Koordinatoren vår ringer etter en taxi som kan kjøre henne til sykehuset, og vi setter henne inn i passasjersetet i bilen. Vi begynner å lure på om hun faktisk er gravid, for magen ser veldig myk ut. Da tar kvinnen frem mobiltelefonen, og viser oss film av to babyer, som tilsynelatende så fullbårne og friske ut. Så sier hun «two babies» og peker opp mot himmelen. En mann fra leiren som snakker engelsk kommer til og kan oversette. Han forteller at kvinnen fødte tvillinger for en uke siden og at begge barna er døde. Taxien kommer og kvinnen reiser avgårde til sykehuset.

Ca 22:45 er vi tilbake i Mytilini. De 40 soveposene hadde blitt funnet, og levert til hotellet. Det blir en rask souvlaki på en enkel gaterestaurant før det er på tide å få seg litt søvn. Det er ikke lett å sovne med de sterke inntrykkene fra de siste timene.

Dag 2

«Ahmed» – alene og utrygg i Moria 

Karin startet dagen tidlig med et intervju med NRK radio, før vi møtte Ida og vår operations koordinator Christos til frokost og briefing. Deretter gikk ferden tilbake til Moria, for å se leiren i dagslys. Vi kjenner stanken av kloakk allerede lenge før vi går ut av bilen. Vi startet med et besøk i klinikken Kitrinos, der Dråpen i Havet har både leger og sykepleiere på plass. Det er helligdag i Hellas denne mandagen og MSF-klinikken utenfor leiren er stengt. Det betyr at alle pasientene kommer til Kitrinos og de hadde maks beredskap. Klinikken er egentlig bare presenninger som er satt opp som vegger og grusen er gulvet. De fem undersøkelsesrommene er skjermet med pledd som er hengt opp. Pasientene som har kommet innenfor sitter og venter på paller, men de fleste som venter på å komme til lege står i lang kø i den iskalde blåsten utenfor. Det snør på toppene denne mandagen i januar. Vi blir vist rundt av Abdulhadi, som er koordinator for Kitrinos-klinikken. En av sykepleierne har fått spørsmål fra en av sine pasienter som sliter med diaré. På grunn av mishandling har hun blitt alene med en ganske liten baby og har også en 2-åring. Hun lurer på hva i alle dager hun skal gjøre med de små når hun selv må løpe på toalettet. Det finnes jo ingen trygge steder å legge fra seg små babyer, og på festivaldoene som er satt opp er det hverken plass eller hygienisk forsvarlig å legge en baby.

Etter å ha sett den fantastiske innsatsen som gjøres av personellet i klinikken, går vi utenfor. Der møter vi den foreldreløse afghanske gutten «Ahmed» som står sammen med Dråpens frivillige Morteza. «Ahmed» forteller at storebroren bor i Kristiansand og han selv er helt alene i Moria. Han forteller at han er 14 år men er blitt vurdert til å være 17. Han har derfor ikke fått plass i noen av områdene for de enslige barna. Han føler seg syk og utrygg. Han forteller også at de har en yngre bror på 11 år som er igjen i Iran.

Vi går videre, forbi salgsbodene der klær og sko som flyktningene har mottatt av de ulike organisasjoner som deler ut klær utenfor leiren, selges videre. I matkøen er det allerede mange som har begynt å stille seg opp, selv om det er flere timer til lunsjen deles ut. De vet at det ikke er nok mat til alle, så man må være tidlig ute for å få et måltid. Maten som distribueres er særdeles lite fristende. Den ser stort sett alltid ut som potetmos, men kan være hva som helst som er blitt most.

Vi går ut av leiren på oversiden av Safe Zone, området de aller mest sårbare, enslige barna befinner seg. I denne sonen var det at en 14-åring drepte en annen jevnaldrende for noen uker siden. Dråpen i Havet jobber inne i denne sonen hver dag mellom 14 og 17, men akkurat denne dagen blir Karin og jeg frarådet fra å delta på aktivitetene, da den yngste beboeren, lille «M» på 4 år, har opptrådt svært utagerende de siste dagene. Når vi går utenfor piggtrådgjerdene kommer vi inn i det som også kalles «The Jungle» eller «Olive Grove». Det er her de aller fleste nå bor. Leiren har kun kapasitet til 2800, men totalt er det nå bortimot 20.000 mennesker innenfor og utenfor gjerdene. Overalt flyter det med blå søppelposer, og det kryr av folk som varmer seg på bål. Også små barn. En liten gutt på ca 7 år gjør det han kan for å slukke flammene som har satt buksebenet i fyr. En annen liten gutt i knall gul regnjakke sitter og varmer seg ved et annet bål. Det viser seg i etterkant at jakken har tilhørt Nils, vår styreleders barnebarn.

Turen gjennom leiren gjør utvilsomt inntrykk, ikke bare på Karin som var der for første gang, men også på oss andre som har vært der mange ganger før. For min del er det mest skremmende å se hvor mye verre og hvor mye større det er blitt bare på en måned siden mitt forrige besøk. Utenfor leiren, der bilen står parkert, flyter det bokstavelig talt av menneskelig avføring. Karin har heldigvis gummistøvler, for her er det ikke mulig, selv for en Stortingspolitiker, å krysse veien til bilen uten å tråkke i dritt.

Drop-Centre i Moria landsby

Vi drar videre til Drop senteret i Moria landsby. Da vi åpner døren inn til senteret er det som å gå inn i en oase, sammenlignet med det vi nettopp kom fra. Det er godt og varmt. Rolig, klassisk musikk strømmer ut av høyttaleren, og et tyvetalls personer sitter i dyp konsentrasjon og tegner og maler de flotteste kunstverk. Det er «art-class» i Drop-senteret akkurat nå. Vi får en kopp te for å få tilbake varmen i kroppen, og bare studerer de dyktige kunstnerne som jobber konsentrert og målrettet.

Det er på tide med en matbit og vi har invitert Patric Mansour til å møte oss. Han har jobbet på Lesvos i 4,5 år, og har god kjennskap til situasjonen og utviklingen. Ettermiddag tilbringes i en annen leir, PIKPA, der vi blir tatt i mot av Knut Bry, samt de norske ungdommene Fatema og Ahmad fra Ål i Hallingdal. I PIKPA bor det 70 personer. Alle har egen hytte og greit med plass. Det er en ganske annen leir enn den overfylte Moria-leiren. Vi besøker familien til Fatema og blir invitert inn og servert te og godteri. De savner Norge, ski og vinter og ønsker ikke noe annet enn å kunne komme tilbake til det eneste de føler er deres hjem. Jeg avtaler med Fatema at vi skal prøve å få til fjernundervisning med norske lærere, slik at de kan ha et skoletilbud.

Besøk i PIKPA-leiren

I PIKPA-leiren besøker vi også en kvinne fra Somalia. Hun har dekorert hytten sin med gullvegger, og det er virkelig som å komme inn i et lite gullglitrende palass. Kvinnen har polio og er avhengig av rullestol for å komme seg rundt. Likevel klarte hun å flykte alene fra Somalia til Lesvos. For en tøff, morsom og livsglad kvinne! Hun snakket mye og fort om de store problemene hun hadde hatt i leiren, nemlig at hun hadde måttet dele hytte med en kvinne som røyket inne, og deretter med en kvinne som rotet. Men nå var hun glad og fornøyd med sin nye afghanske romkamerat i sitt gullskinnede palass.

Etter at vi var ferdige i PIKPA var det på tide å reise til flyplassen. Vi skulle egentlig tilbake til Mytilini for å betale for medisiner til Kitrinos-klinikken, men fikk utsatt det til neste dag da Ida kunne dra innom. Vi forlot et iskaldt og snødekket Hellas, og med ekstremt mange sterke inntrykk som det tar tid å fordøye.