Nyheter og historier fra felt

Angelika Sogn / Koutsofotinos – Brobyggeren, aktivisten og idealisten

Dette er den største skolen jeg har gått på noensinne. Jeg har lært utrolig mye. Man kan lære veldig mye på skolebenken og i komfortable omgivelser, men det å være i felt – det gjør at man utvikler seg både personlig og profesjonelt, så det er noe jeg absolutt vil anbefale. – Angelika Sogn

Av: Vibeke Hoem, Informasjonsmedarbeider, Dråpen i Havet

Angelika Sogn har vært koordinator på Lesvos i over 15 måneder, og er en av de koordinatorene som har vært lengst her. Siden 2015 har hun bidratt flere ganger som frivillig feltarbeider og koordinator på Lesvos og Chios. Etter EU og Tyrkia avtalen roet situasjonen seg noe. Men da Trude Jacobsen ringte henne sommeren 2018 var hun ikke i tvil om at hun ville reise tilbake igjen; Hun sa opp jobben, leiligheten og reiste til Lesvos, opprinnelig for et feltopphold på fire måneder. Men tiden gikk og etter hvert som hun fikk større nettverk, lærte lokalsamfunnet å kjenne, prosjektene utviklet seg og hun fikk større kjennskap til Dråpen i Havet som organisasjon, fikk hun stadig nye roller og mer ansvar. I dag bidrar hun som prosjektkoordinator i Moria flyktningleir med ansvar for arbeidet med enslige mindreårige, og har i tillegg rollen som ”Greek Relations”. Det innebærer å være kontaktperson for organisasjonen og koordinatorene opp mot greske organisasjoner og myndigheter Hellas. Nedenfor kan du lese mer om hennes erfaringer, engasjementet for mennesker på flukt, utviklingen av Drop Centre og arbeidet med enslige mindreårige i Moria flyktningleir.

 

Motivasjonen for å bidra i felt

Det er en solfylt dag på Lesvos i midten av november. Angelika har akkurat stått opp etter at hun har jobbet sent dagen før. Det er lange og innholdsrike dager i felt, men denne dagen har hun satt av til mer administrative oppgaver. Hun påpeker viktigheten av å kunne sette gode grenser for seg selv, noe hun har lært fra tiden hun har vært i felt. Hun fremhever at det ligger mye i selve navnet Dråpen i Havet, for man forstår at man ikke kan hjelpe alle i en vanskelig situasjon. Hvis man kan endre livet til en person til det bedre, så er det likevel verdt det. Det er de små og enkle tingene, som det å bidra til en god opplevelse for et av barna som bor i flyktningleiren, som får Angelika til å fortsette å engasjere seg for mennesker på flukt.

Vi må flere år tilbake i tid for å finne motivasjonen og engasjementet hun har for arbeidet med mennesker på flukt. Angelika er opprinnelig gresk, og har selv kjent på hvordan det er å komme til et nytt land, noe hun gjorde som 17-åring.

– Jeg har bestandig vært veldig engasjert. I tillegg er jeg tokulturell og det er det som trekker meg i denne saken her også. Jeg dro til Norge som 17 åring, så jeg vet…jeg har selv kjent på kroppen hvordan det er å komme til et nytt land og ikke kunne språket så godt og må etablere nye vennskap og bekjentskaper og finne ut av en ny kultur. Så studerte jeg psykologi og menneskerettigheter nettopp fordi jeg brenner for menneskers rettigheter. Deretter var jeg på Lesvos etter å arbeidet mange år med mennesker, både i psykiatri og enslige mindreårige gjennom barnevernet i Oslo, samt et praktikantopphold for Amnesty. I 2015 satte moren min meg i kontakt med Trude. Det var jo den første store strømmen med flyktninger. Etter at jeg var tilbake i Norge igjen, hadde jeg alltid situasjonen i Hellas i bakhodet. Også fordi jeg er gresk. Jeg tenkte særlig på hvordan det er for Hellas som har hatt en stor økonomisk krise å måtte takle denne situasjonen og ha det store ansvaret.

  

Drop Centre i Moria – et integreringsprosjekt

Da Angelika reiste ned i august 2018 var hovedmålet at hun skulle bidra med å starte opp og etablere et Drop Centre i Moria.

– Målet var å etablere et senter slik at integrering kunne skje – som en brobygger mellom beboerne i Moria flyktningleir og lokalbefolkningen i Moria. Det var fire måneder vi så for oss at det ville ta å få mer innsikt i situasjonen her, og bli kjent med lokalbefolkningen i Moria landsby.

Angelika er ikke typen som ønsker å fremheve seg selv. Men det er særlig hennes evner til å lytte til de lokale, bygge relasjoner kombinert med faglig innsikt og en god dose aktivisme som har bidratt til at hun har ledet arbeidet med å bygge opp og etablere et Drop Centre i Moria landsby. I dag har senteret blitt over et år, og mye har skjedd siden den gang. Mange frivillige feltarbeidere og koordinatorer har bidratt sammen med henne for så skape det stedet som Drop Centre er i dag.

Kan du fortelle litt mer om hvordan dere startet arbeidet med å etablere Drop Centre?

– For meg var det veldig viktig å lytte. Det er lett å kanskje kjøre litt på med sin egen greie uten å ta hensyn til de lokale når man skal etablere et slikt senter. Jeg brukte mye tid på å lytte til folk og deres bekymringer.

Kan du si noe mer om hva disse bekymringene var, på den tiden?

– At det var fremmed og utrygt. Tenk bare selv, en landsby der det bor ca. 1000 innbyggere, bare halvannen kilometer fra en hotspot med over 16 500 mennesker. Jeg vet ikke om andre steder i Europa der det skjer. Jeg blir fortsatt rørt når jeg kommer til Drop Centre og det står et par gamle sko utenfor som er en donasjon. Det er veldig viktig å se disse menneskene som lever i dette her, de lever i krisen de også. Og de kommer seg ikke vekk. Vi internasjonale frivillige kan komme å gå og få en pause, men de som lever i nærheten av disse campene får ikke en pause. Tidligere var det en rolig landsby med mye historie. Folk er veldig stolt av landsbynavnet, mens nå assosierer hele verden Moria med en camp. Jeg tror at det derfor er veldig viktig å ta hensyn til lokalbefolkningen når du skal etablere et Community Center.

Angelika Sogn, Morteza (beboer i Moria flyktningleir og frivillig/teamleder ved Drop Centre) og Christos (Koordinator) utenfor Drop Centre, Moria.

Hvordan inkluderte dere lokalbefolkningen i utviklingen av senteret?

– Jeg husker at majoriteten av lokalbefolkningen sa at det ville være veldig positivt å gjøre noe for barn. Så det var sånn vi startet med barneklasser med fokus på lek, sosialisering og læring. Det andre var at folk var veldig opptatt av at de som skulle komme til senteret skulle lære språk som engelsk og gresk. De anså det som veldig viktig for at integrering skulle skje. Det var sånn prosjektene begynte å ta form. I stedet for å gå inn med en ide om hva vi skulle gjøre, så ble prosjektene veldig formet på bakgrunn av hva de lokale mente var viktig for at dette skulle bli en suksess.

– Noe annet som også var avgjørende var at vi klarte å finne lokale frivillige. For det var en annen bekymring som de lokale hadde, at de så at det kom veldig mange internasjonale frivillige fra mange andre land. Vi fikk en kjempefin jente fra Moria landsby som heter Afroditi til å undervise i greske klasser i et år. Det er hun som er helten. Vi fikk også en dame med veldig gode syferdigheter og med profesjonell bakgrunn som det til å undervise flyktningkvinner i å sy og reparere klærne sine.

Hvordan har språkopplæringen påvirket kommunikasjonen mellom beboerne i Moria og lokalbefolkningen?

– For et år siden var det ingen kommunikasjon mellom de lokale og de som besøkte senteret. Nå ser vi at de som går fast i klassene sitter utenfor senteret og venter på at timen skal begynne, og snakker med de lokale. Det er det som har vært noe av hovedmålet med senteret, og det er et tegn på integrering.

– Vi har mange i Moria landsby som har vært tilhengere av senteret. Folk i Moria landsby som har stått på hardt siden 2015. De fortalte at når de så folk gå gjennom gatene barbente så tok de ut det de hadde og gav sko til folk. Det skjer i mindre skala nå, men det skjer fortsatt. De har også oppfordret oss til å fortsette.

Denne uken åpner vi (Dråpen i Havet) vårt andre Drop Centre på Lesvos. Senteret vil ha fokus på utdanningsaktiviteter som engelsk og gresk språkopplæring og dataundervisning. Les mer om vårt arbeid på Lesvos her 

 

Enslige mindreårige – en hjertesak

Angelika har et stort engasjement for enslige mindreårige, noe hun også har jobbet med tidligere. I mars 2019 startet Dråpen i Havet å arbeide inne i Moria flyktningleir med enslige mindreårige etter at organisasjonen ble kontaktet av ledelsen i flyktningleiren.

Skilt i Moria flyktningleir «Velkommen til Section A».

– Det er særlig kveldene mellom halv ni og frem til 24.00 da det var et stort gap uten aktiviteter. Det er vanskelige timer når det ikke er nok folk. Det var et forsøk på å forebygge alkohol, rus og slosskamper på kveldene når ungdommer ikke har noen å gjøre. Vi ble veldig godt tatt i mot og guttene setter utrolig stor pris på at vi er der. Også er det fint å se utviklingen til guttene som bor i begge sections (A og B) som vi arbeider i, i forhold til språk, oppførsel, mentalitet, forståelse og respekt for regler.

– For to dager siden fortalte en av de frivillige fra en annen organisasjon at det er en gutt som bor i section B som ikke er mer enn 10 eller 11 år gammel, som visstnok er inne på rommet sitt hele døgnet bortsett fra de timene vi kommer og har aktiviteter.

Utover våren 2019 utvidet Dråpen i Havet arbeidet i Moria til å også arbeide inne i Safe Zone, et eget inngjerdet område for de aller minste barna og jenter.

Dere jobber jo også i safe Zone med jenter og de aller minste barna, hvordan er det i forhold?

– I Safe Zone er de aller minste alt i fra 0-17 for jenter og 15 år for gutter. Det er tøft. Det er tøft å sitte med 5, 6,7 år gamle barn som ikke oppfører seg som vanlige barn. Der er vi 3 timer hver dag, og der ser vi også en utvikling; Med barn som har hatt vanskelig med å bare få øyekontakt med oss til at de sakte men sikkert blir litt lengre og lengre på aktivitetene, og etter noen uker kan de åpne opp og ha roen til å sitte å tegne en time som de ikke gjorde i starten. Her er det mange jenter.

– Vi skiller veldig mellom vår rolle som frivillige og terapeuter som psykologer og sykepleiere. Siden vi har høy turnover med frivillige er vi veldig nøye på at vi ikke knytter oss for mye til barna. Det er viktig å skille mellom dette. Men alt vi observerer og legger merke til utenom det vanlige rapporterer vi til de som jobber fast med dem.

Hvordan er det å forlate barna etter at du går ut fra leiren, både for deg og de andre feltarbeiderne?

– Det er den vanskelige delen av jobben, spesielt når det har vært spenninger og slosskamper. Vi som er feltarbeidere kan jo komme oss ut, men vi vet ikke hvordan det er etter et opprør eller slosskamp for beboerne der inne, om det kommer voksne eller om noen blir skadet. Vi hadde jo en gutt som ble knivstukket i august på kveldstid. Det startet som en slosskamp blant tenåringer og resulterte i at en gutt døde fordi det ikke var nok folk. Da måtte jeg gå noen runder med meg selv. Men for å kunne gjøre denne jobben er det viktig å akseptere og innse sine begrensninger. Det er vanskelig, men man må forstå hvilken rolle man har. Man ønsker det beste for alle barn. Nå snakker jeg spesielt om enslige mindreårige for det er der hjertet mitt ligger.

Enslige mindreårige i Moria flyktningleir.

Hvilke muligheter ser du for enslige mindreårige i Moria i dag?

Det bor over 1100 enslige mindreårige i Moria flyktningleir. Alle vil si seg enige at dette ikke er et sted for enslige mindreårige. Planen er jo å finne hjem til de andre steder i landet, og håpet er jo at det skal være flere plasser på fastlandet. Det bor over 500 enslige mindreårige bare i ankomsthallen som er for de helt nyankomne. Der befinner det seg enslige mindreårige som har bodd der i 5 til 6 måneder allerede. Håpet er at de som kommer nå (nye båtankomster) ikke trenger å være der så lenge. Så lenge prosessen tar så lang tid, og så lenge det er liten åpenhet til å ta inn folk andre steder i Europa så er jo situasjonene sånn den er nå.

Om situasjonen i Hellas?

– Hele situasjonen på landsbasis er meget bekymringsfull. Jeg er bekymret. Det er jo rundt 100 000 per dags dato som skal integreres i et land som sliter fra før økonomisk og med høy arbeidsledighet og så ser jeg at mange steder så er det mer spenninger også. I 2015 var det en kjempestor dugnad for å hjelpe til fordi folk reiste bare gjennom Hellas. I dag er folk fastlåst, og forholdene blir bare verre og verre. Folk er slitne og lei, og planen for å ta i mot og integrere menneskene her er ikke gjennomtenkte nok, så jeg er redd for at mange vil havne på gata. At de ikke kommer til å finne jobb, og kunne forsørge seg selv og familiene sine. Så det er en håpløs situasjon.

For din egen del da, har du noen tanker på hvor lenge du vil bli?

– Jeg er en person som følger hjertet mitt og så lenge det føles riktig å være her og gjøre det jeg gjør så har jeg lyst til å gjøre det. Og så føler jeg meg veldig hjemme her. Det er ikke noe sted i verden det er viktigere å være enn akkurat her nå.

Til slutt, noen tips til andre som ønsker å bli feltarbeider eller koordinator i felt?

– Det er et nøkternt liv der fokuset er på saken og det å hjelpe andre mennesker. Man får et annet perspektiv når man jobber i denne posisjonen her. Man hører ofte om folk som blir slitne. Så det er veldig viktig å ta vare på seg selv og sette grenser. For meg er det helt naturlig at jeg skal være akkurat her. Det å være her frigjør deg også fra stresset som omgir oss. Her er det på en måte ”back to basic”, og du er omgitt av folk med samme idealisme som kjemper for samme sak. Det er et veldig inspirerende miljø å være en del av. Å kjenne på aktivismen og idealismen gjør at hjertet mitt blomstrer. Jeg blir også veldig inspirert av de frivillige som kommer hit med sine erfaringer og som bruker av sin tid.

 

Visste du at:

  • I Moria landsby bor det under 1000 innbyggere
  • I Moria flyktningleir befinner det seg over 16 500 mennesker, 5000 av disse er barn og ca. 1100 er enslige mindreårige
  • Dråpen i Havet er den eneste norske bistandsorganisasjonen som arbeider inne i Moria flyktningleir og andre flyktningleirer i Hellas
  • At det så langt i 2019 har ankommet over 65 000 nye mennesker til Hellas (over 50 000 via sjøveien)