Ifølge FN utgjør kvinner og jenter rundt 50 prosent av det totale antall mennesker på flukt i verden i dag. De som befinner seg i greske flyktningleirer har av ulike grunner lagt ut på en farlig reise i håp om at Europa vil være et sted for sikkerhet og trygghet, med muligheter til å skape et nytt liv for seg og sine. I påvente av et svar under vanskelige leveforhold, er det viktig at deres stemmer blir hørt og deres rettigheter ivaretatt.
Når vi hører om kvinner på flukt, som asylsøkere eller migranter, blir det ofte brukt stereotype fremstillinger om hvem de er og hvorfor de drar, istedenfor at det legges vekt på at de fleste som flykter med håp om en bedre fremtid er, som alle oss andre, komplekse og unike mennesker. Kvinner på flukt er mødre, koner, kjærester, døtre, søstre, venninner, men også først og fremst kvinner som snakker et bestemt språk eller deler en kultur, som kan si at de er lærer, lege, sykepleier, ingeniør, kunstner, student, butikkmedarbeider, kokk, jordmor eller mamma. Som flyktning og asylsøker er deres erfaringer og opplevelser varierte, mens beskrivelsene av deres situasjon ofte reduseres til kvinner som ofre eller noen som trenger beskyttelse.
Det er ikke til å komme bort fra at kvinner på flukt er særlig utsatt for ulike former for kjønnsbasert vold, enten i hjemlandet, under reisen til Europa eller ved ankomst. Vi vet at i flyktningleirene er kvinner og jenter utsatt for en rekke farer, inkluderer voldtekt og seksuell vold, såkalte «æresforbrytelser”, vold i nære relasjoner, utnyttelse i prostitusjon og trakassering fra enkeltpersoner og samfunnet generelt. Kvinner vi møter i leirene har fortalt oss at hverdagslige aktiviteter som å ta en dusj eller gå på toalettet har blitt farlige oppdrag, ettersom mange fasiliteter i leirene ikke har låser. Det er heller ikke nok toaletter og dusjer, eller områder som bare er for kvinner. Dårlig belysning i leirene gjør også det å hente vann eller gå på toalettet om kvelden stressende og risikabelt, og mange velger å gå med bleier for å slippe å gå på toalettet. Flere av kvinnene lever med traumer fra tidligere overgrep. Usikkerheten og farene de opplever i Hellas blir en konstant påminnelse om volden de prøvde å unnslippe.
Hellas har en juridisk forpliktelse
For over 20 år siden ble de overgrepene kvinner utsettes for under og etter krig og konflikt løftet frem som et område det bør settes særlig fokus på gjennom FN resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000), og dens ti påfølgende resolusjoner. Noen år senere vedtok Europarådet Istanbulkonvensjonen (2011) om forebygging av bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen er et omfattende rammeverk som skal beskytte kvinner mot alt fra forfølgelse til voldtekt og tvangsekteskap, der kvinner på flukt ikke er noe unntak. Til forskjell fra FN resolusjonene er konvensjon juridisk bindende, og krever straffeforfølgelse av gjerningspersoner, trygge «hjem» for voldsutsatte kvinner og aktiv politikk fra signaturlandene. Slik sett har Hellas en juridisk forpliktelse til å gi kvinner og jenter som bor i landet beskyttelse, verdige og trygge mottaksforhold, rettferdig tilgang til asyl samt integrasjonsmuligheter for de som får opphold.
I juni 2017 signerte greske myndigheter en protokoll for å koordinere beskyttelsen av flyktninger og asylsøkere som har vært utsatt for kjønnsbasert vold. Tiltaket inkluderer koordinering av henvisninger til 40 rådgivningssentre og 21 statlige krisesentrene for kvinner utsatt for vold over hele landet, inkludert greske statsborgere. Dette er et skritt i riktig retning, men virkningen av protokollen er fortsatt svært begrenset. Krisesentrene er et viktig tilbud for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, men de er ikke alltid utstyrt med tolker og de nødvendige tjenestene for å støtte kvinnene eller sørge for at de får den informasjonen eller beskyttelsen de har krav på. Det samme gjelder for flyktningleirene.
Ikke Hellas sitt ansvar alene
Ansvaret for kvinner på flukts situasjon i Hellas ligger imidlertid ikke bare på greske myndigheter, men også på resten av Europa. Avtalen mellom EU og Tyrkia, vedtatt av europeiske ledere i mars 2016, og europeiske asylregler er de to viktigste faktorene til mange av problemene som kvinner og jenter på flukt opplever. For det første fordi avtalen tvinger mange kvinner og jenter til å forbli på de greske øyene i leirer fylt med farer. For det andre, fordi de europeiske asylreglene forplikter Hellas, som landet flyktningene først ankommer, til å bære ansvaret for deres bistand og beskyttelse.
Å beskytte rettighetene til kvinner på flukt er et nytt strategisk mål for Europarådets arbeid for å fremme likestilling og kvinners rettigheter under likestillingsstrategien 2018-2023. Strategien legger vekt på at det må iverksettes tiltak for å sikre at flyktning- og asylsøkende kvinner har tilgang til sine menneskelige og sosiale rettigheter i forhold til individuell frihet, sysselsetting, bolig, helse, utdanning, sosial beskyttelse og velferd der det er aktuelt; og tilgang til informasjon om deres rettigheter og tjenestene som er tilgjengelige.
Kvinnene må bli hørt!
Når vi ser på disse internasjonale instrumentene tenker vi at det meste er lagt til rette for at kvinner på flukt skal gis muligheter som selvstendige individer. Det handler mer om hvordan disse instrumentene følges opp og hvordan kvinner på flukt reelt sett blir gitt en stemme der de selv får utrykke sine behov. I 2018 kom Amnesty International (AI) med ti overordnede krav rettet mot europeiske og greske myndigheter basert på samtaler med over 100 kvinner bosatt i greske flyktningleirer. Kravene legger blant annet vekt på kvinner som er særlig utsatt bør få tilbud om et alternativ til overfylt leire i det øyeblikket de ankommer, at kvinner utsatt for vold tilbys trygge oppholdssteder inkludert rådgivning, medisinsk og juridisk hjelp. Antall kvinnelig tolker må økes og de må gis informasjon om tilgang til tjenester og selve asylsprosessen på flere språk. Kvinner må sikres full tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester og tilbys muligheter for sysselsetting som en del av integrasjonsstrategien. Kvinner på flukt må ønskes velkommen av europeiske ledere gjennom å åpne sikre og lovlige ruter til Europa, inkludert raskere og utvidede muligheter for familiegjenforening og avtaler om et mer rettferdig system for å ta imot flyktninger som når Europas bredder. Ingen skal sendes tilbake til land der de står i fare for menneskerettighetsbrudd, inkludert kjønnsbasert vold. Kvinner må også sikres full deltakelse og inkluderes for fremfor alt er det kvinner og jenter selv som vet hva som trengs for å sikre deres sikkerhet og en bedre fremtid. Deres meningsfulle involvering i konsultasjoner, planer og tiltak som berører dem er avgjørende for å garantere at de lykkes.
Det er mye som fortsatt må på plass for å imøtekomme disse kravene, men det vi erfarer hver eneste dag gjennom våre aktiviteter i de greske flyktningleirene er kvinner som på tross av den situasjonen de befinner seg og de opplevelsene de har vært igjennom, tar aktivt ansvar for seg og sine. Vi møter kvinner som ønsker å utvikle sine ferdigheter, eller på ulikt vis deler sine tidligere erfaringer som aktive yrkesutøvere, i våre syverksted, kunstklasser eller uformelle utdanningsaktiviteter for barn og voksne. Mange av de er også blant våre frivillige feltarbeidere som gjør en uvurderlig innsats for andre i leiren og på den måten er med på styrke samfunnene de lever i, og bidrar til å gjøre den lange ventetiden, litt bedre for både barn og voksne, kvinner og menn.
For å gi kvinner på flukt en mulighet til å starte et nytt liv for seg og sine, er det på tide at deres stemmer blir hørt.
Lytt til kvinnene!