Nyheter og historier fra felt

– Det minste jeg kan gjøre er å gi noe tilbake!

Hana Saky vet hva det vil si å være på flukt. I dag driver hun en kafé i Edinburgh og gir deler av inntekten til Dråpen i Havet sitt arbeid. For som hun sier, uten organisasjoner som Dråpen hadde hun ikke vært der hun er i dag. 

Tekst: Eline Anker, kommunikasjonskoordinator. Foto: Privat 

 I et område fullt av studenter og turister, ligger den lille sjarmerende kafeen Love, Peace and Coffee. På veggene henger plakater av The Beatles og Jimi Hendrix, sammen med fargerike blomster. Eieren, Hana Saky, beskriver kafeen som “veldig hippie”. 

Hana oppdaterer ofte Instagramkontoen @lpcedinburgh med hva som skjer i kaféen.

  Jeg er ikke født for en kontorjobb. Jeg ville ha min egen kafé, og så ble dette stedet rundt hjørnet ledig. Hana pusset opp lokalet fra videosjappe til en kafé, og slik ble Love, Peace and Coffee til.  

 Så rammet koronapandemien Skottland. Det kom til et punkt i løpet av pandemien, at folk endelig fikk øynene opp for hvor fælt det er å bo i et farlig område. 

Dette fikk henne til å reflektere over sin egen bakgrunn og utfordringene hun har stått ovenfor.  

Jeg ga meg selv et løfte om å bidra til at ingen flere barn skal  oppleve min barndom.

Flyktet fra Irak som ung jente

Hana er kurder og ble født i tidligere Kurdistan, nå Irak. Landet ble rammet av gulfkrigen på 90-tallet. Huset hennes ble bombet, og som ung jente, flyktet hun med moren og tre søsken til Europa. De mistet alt de eide på veien, inkludert id-dokumenter. Likevel forteller  hun om glede i barndommen.  

Det var alltid latter. Bombene falt ned over husene våre, men vi gikk aldri en dag uten å le. Takket være moren min.  

To ganger forlot den lille familien Tyrkias kystlinje i en liten båt. Første forsøk var ikke vellykket. Båten sank, og en redningsskøyte tok dem tilbake til Tyrkia.  

Fra det jeg husker, og etter hva min mor har fortalt, var vi de eneste barna som overlevde på den båten, forteller Hana. 

På andre forsøk kom de endelig frem til Lesvos. Det fantes ingen ordentlig flyktningleir, på den tiden var det ingen ting der. Heldigvis tok en lokal gresk familie dem imot, hjalp dem og lot dem bo i huset deres i ukesvis. Men så skjedde det noe grusomt, forteller hun.  

Vi vet ikke akkurat hva som gikk galt, kanskje noen ble tipset om en ulovlig familie på øya.  

Igjen ble familien sendt tilbake til Tyrkia. Der ble hun, åtte år gammel, gjenforent med faren sin.  

Sammen dro de alle tilbake til Europa. Det tok dem to år, og en lang reise gjennom Øst-Europa, før de endelig kom til Berlin – alle de seks familiemedlemmene.  

Et budskap om håp til barn som lider

Livet var ikke lett i Tyskland heller. I ti år bodde hun der uten opphold. Vi var ulovlige i hele perioden mens jeg gikk på skolen og universitetet. Hvert år ble vi truet om å bli sendt tilbake.  

I 2010 fikk hun endelig tysk pass.  

Så fort vi fikk det, sa jeg la oss reise ut og se verden!”. 

Hun studerte videre i Sveits og etter at hun ble uteksaminert reiste hun jorda rundt. Jeg har alltid hatt lyst til å reise. I to år reiste jeg rundt i verden, uten mobiltelefon eller noe. Det var fantastisk! 

Til slutt var det kjærligheten som brakte henne til Skottland. Det var en klassisk kjærlighetshistorie! Han flyttet til Berlin, vi ble forelska og flyttet så senere hit til Edinburgh.  

Med historien sin, ønsker Hana å sende et budskap om håp til barn som lever på flukt. 

  Jeg vil at barn som har det vondt og lider, skal høre min historie og se at det finnes håp, forteller hun, og fortsetter:  

Jeg vet hvor lite håp du har når du kommer til disse leirene, livet blir satt på vent og du har ingenting 

Ga inntekt til flyktninger i Hellas

Kafeen hennes er nå ett år gammel. Hana forteller at hun ønsker å bidra og bestemte seg derfor for å gi inntekter fra kafeen til Dråpen i Havets arbeid for flyktninger i Hellas.  

Det minste jeg kan gjøre er å gi noe tilbake, sier hun.  

Takket være organisasjoner som Dråpen i Havet, har jeg kommet dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke klart det uten de menneskene som hjelper. Da ville jeg ikke ha kommet meg til Europa og drevet kafeen jeg har i dag.  

Innsamlingen har vært svært vellykket, med positive reaksjoner fra kundene. De venter allerede på neste gang.  

Helt ærlig ble jeg både overrasket og litt sjokkert, reaksjonene var imponerende!  

Flere kunder betalte 10 (omtrent 100 NOK) eller 20 pund for en kaffe, og én kunde ga enda mer.  En person betalte 150 pund for en kaffe – slik at pengene skulle gå til barna, forteller hun. Jeg har de beste kundene i verden! 

Når hun blir spurt om hvorfor hun ville støtte Dråpen i Havet, svarer hun: Jeg har vann i springen, nok å spise og tjener penger. Jeg er ikke på noen som helst måte rik, men jeg trenger ikke mer. Hvorfor skal jeg beholde alt selv, når jeg kan dele med de som har det vanskelig? 

Instagram, 1.juni: “Hver penny som Love, Peace and Coffee tjener denne uka går til organisasjonen @drapenihavet, som hjelper flyktninger på Lesvos. Til alle dere som flykter fra krig: Du er ikke glemt, du er ikke alene!”