Før jeg kom til flyktningleiren Nea Kavala hadde jeg en idé i hodet mitt om hvordan en flyktningleir ville se ut og være. Jeg så for meg oversvømte telt, gjennomvåte madrasser, ingen tilgang til vann, og desperate mennesker. Jeg forventet å se det jeg hadde sett i mediene. Det viste seg at Nea Kavala var annerledes. Én flyktningleir er ikke som en annen.
Jeg kom i midten av mars, i siste faste av «flyttingen». Hundrevis av gamle containere plassert uorganisert på rullebanen til en nedlagt flyplass, noen malt med graffiti og mange ødelagt, ble erstattet av nye containere på det nye området hvor leiren skulle ligge. De nye containerne består av et bad, klimaanlegg og et lite kjøkken. De er nummerert og organisert i tre seksjoner. Det er også en lekeplass med gyngesett og sklie, basketballbane og volleyballbane. Totalt sett virket det som en stor forbedring for beboerne.
Flyttingen til den nye leiren skjedde min første dag i Nea Kavala og etterlot meg med mange spørsmål. Jeg kunne ikke rettferdiggjøre sinnet mot myndighetene som jeg hadde tatt med meg hjemmefra. Denne rene og ryddige nye leiren fikk meg til å tro at arbeid for å forbedre situasjonen for mennesker på flukt faktisk fant sted.
Jeg jobbet i ungdomsklubben og underviste i engelsk, og ble raskt kjent med leirbeboere. Selv om jeg møtte en språkbarriere ved å ikke snakke fransk, arabisk eller farsi, hadde jeg gode samtaler med beboere som snakket engelsk. Disse samtalene ga meg en bedre forståelse av situasjonen beboerne befinner seg i.
Jeg fant ut at de nye containerne ikke er ønsket velkommen av alle. De nye containerne har bedre fasiliteter, men oppsettet gjør at det er mindre gulvplass enn i de gamle containerne. Hver container deles av opptil åtte personer, noen ganger fra forskjellige familier. Jeg begynte å tenke på om jeg hadde likt det hvis jeg aldri hadde mulighet til å være alene når jeg trengte det.
Like etter flyttingen beordret myndighetene beboerne i leiren til å bygge en betongmur rundt hele den nye leiren. I den greske sommervarmen stablet menn betongelementer på størrelse med små biler, for nesten ingen penger. Jeg synes det var vanskelig å opptre normalt mens jeg gikk forbi dem på vei til engelsktimene. Jeg følte meg heldig som bar på arbeidsbøker i stedet for en hammer, men skammet meg også for at jeg hadde valget. Det er mest sannsynlig det mest umenneskelige jeg noen gang har vært vitne til.
Ganske mye har endret seg etter at muren sto klar. Leiren føles nå mer som innsiden av et fengsel, mens ungdomsklubben er satt på vent. Barn og unge som tok del i ungdomsklubbaktiviteter, spør stadig når klubben kommer tilbake. Jeg vet ikke.
Etter flyttingen og alt som fulgte med har jeg innsett at det ikke var til fordel for beboerne i det hele tatt.
Hva tenker beboerne om alt dette? Jeg vet ikke og tør ikke spekulere. Jeg har bare møtt en brøkdel av de rundt 1200 menneskene som bor i Nea Kavala. Jeg har lyttet til deres historier, bekymringer og frykt. Ganske ofte vet jeg ikke hva jeg skal si. Deres liv og erfaringer er så ulike fra mine egne. Likevel uttrykker disse menneskene håp, positivitet og en sterk vilje til å fortsette og gå videre.
Jeg er fra Tyskland, familien min er trygg, og passet mitt betyr at jeg kan dra nesten hvor som helst. Som frivillig feltarbeider med Dråpen i Havet har jeg forstått av mye av det jeg har tatt for gitt – utdanning, trygghet, muligheter – er det beboerne ønsker og håper på. Jeg visste at jeg kom til å få kjenne på hvor privilegert jeg er. Men jeg forventet ikke å møte så mange inspirerende personer. Jeg forlater leiren med en nyvunnet takknemlighet for tingene i livet