En knust drøm om en trygg ungdomstid!

Jeg har vært tett på den vanskelige reisen til en 14 år gammel gutt, på flukt helt alene, uten andre omsorgspersoner enn en tante i Norge. Det har vært en reise full av håp, kjærlighet, skuffelser og sinne. Men akkurat nå, aller mest sinne! Barnas beste skal veie tungt, men gjør det egentlig det?

Illustrasjonfoto: Stephen Dover

13.November 2019:

Endelig er dagen her! Dagen der “Mike” og vi i Norge kan gi hverandre en god klem på norsk jord. 14-års dagen hans feiret han nylig alene i Hellas, men nå skal vi i hvert fall få feire jul sammen, i trygghet på norsk jord.

15 måneder har det tatt! 14 personer har vært personlig involvert med ulik bistand og støtte. Utallige telefonsamtaler, meldinger og mail. Det å endelig skulle møte personen bak den rolige stemmen som jeg kun har hørt i den andre enden av telefonen er helt ubeskrivelig.

Spenningen er til å ta og føle på i venterommet hos Politiets Utlendingsenhet, der han plutselig kommer gjennom døren med en politimann bak seg.

Uten å være i tvil om hvem den andre er, løper vi mot hverandre og kaster oss i armene på hverandre – kyss på begge kinn blir utdelt i store mengder, og smilene våre lyser opp et litt tåkete Tøyen Torg i Oslo.

Den milde damen, familiemedlemmet som ikke har sett «Mike» siden før han entret tenårene, ser ut til å ha mistet ti kilo vekt av skuldrene i løpet av få minutter. Først når hun ser han stå foran seg, slipper siste rest av bekymring tak. Endelig er han her. Den gode klemmen de deler, varer og varer, som for å ta igjen den tapte tiden siden de så hverandre sist. Det fylles på med kjærlighet i store mengder. Det er ingen tvil om hvor han hører til. Tårekanalene åpner seg, ikke bare hos meg, men selv hos andre tilfeldige personer som befinner seg i venterommet hos PU.

Han er en helt vanlig 14-åring, som syntes det er litt flaut at vi alle smiler og gråter. Han er en helt vanlig 14-åring som helst vil ha på seg hetten fordi håret hans “ikke ser ut etter en lang flytur” når tanten insisterer på å ta bilder av og med han.

Hans tillit til meg, til oss, har vært enorm. Vi har båret den med aktsomhet og ydmykhet. Fallhøyden, skrekken for å svikte han har tidvis gjort meg søvnløs. Spesielt de dagene hvor jeg har visst at han ikke har hatt en trygg seng å sove i.

Det at “Mike” hele veien har oppført seg som ethvert annet barn har vært så godt å oppleve. Hans historie er dessverre ikke unik, men denne unge gutten er unik i sin optimistiske holdning til at ting ordner seg, bare han kommer seg til Norge. Han har stolt på sin tante, han har stolt på oss, han har stolt på at han en dag vil få barndommen sin tilbake.

Denne dagen på PU er en dag som for alltid vil følge meg og flere av oss i Dråpen i Havet. Til tider kan det føles som om man tråkker i den samme gjørmen, dag ut og dag inn. At det aldri er noen fremgang, eller at alt er forgjeves.

I dag var ikke en sånn dag. Dagen i dag var en dag som minner meg om hvorfor det å tråkke i gjørmen på nytt og på nytt selv om en føler at en ikke kommer noen vei, er så uendelig verdt det.

“Mike” er trygt ankommet Norge, og selv om status ikke er endelig fastsatt er han i hvert fall et stort skritt nærmere muligheten til en trygg ungdomstid og fremtid. Norge har latt ham komme hit for å gjenforenes med sin eneste nære omsorgsperson, og gjenforeningen der på venterommet gjør alle søvnløse netter så absolutt verdt det!

I går sendte jeg for siste gang en nattamelding til “Mike” på gresk jord. I dag kunne jeg for første gang sende en nattamelding til 14-åringen, som nå ligger trygt i en varm seng på et mottakssenter på norsk jord.

18.Desember 2019:

For under to uker siden fulgte jeg «Mike» til toget, slik at julen kunne tilbringes med tanten og fetteren, de eneste familiemedlemmene gutten har. Øyeblikket var så hjertevarmende at det for alltid vil være lagret i minnet.

Men så kommer plutselig telefonen om at barnet i løpet av 48 timer skal flyttes helt til en annen kant av landet. «O jul med din glede!» Når man forventer at systemet viser litt hjertevarme i disse førjulstider, så slår deres indre «grinchen» til i siste øyeblikk!

Jeg er så sint på alle de som møter barnet med en konsekvent mistro. Hvordan kan dere sende barnet til et mottak beregnet for eldre gutter? En 14-åring er et barn og skal behandles som et barn. Dette tar virkelig kaken! Jeg sitter igjen med mer raseri enn jeg har kjent på veldig lang tid. Vi nekter å godta at dette er «slik det er»! Og kunne man ikke latt dette ligge til etter jul? Kunne ikke «Mike» få feire sin første jul på over 5 år med familien sin? Vi gjorde alt i vår makt for å prøve å utsette denne flyttingen til over jul. Men nei – med et tastetrykk ødelegges høytiden både for «Mike», fetter og tante, og også for oss som er blitt så glad i familien.

Fra mottaket i Nord-Norge fikk han beskjed om at han kunne få tillatelse til å reise på besøk til tanten sin på Østlandet, men ikke få bo hos henne til saken var avgjort. Selv mottaket mente han ikke hadde det bra, og at han ville ha det bedre hos tanten. Likevel fikk han avslag på dette.

24.Juni 2020:

Vi trodde virkelig at når «Mike» fikk lov til å komme til Norge så kunne han legge det verste bak seg. Vi trodde marerittet hans var over og at fremtiden var lys og full av muligheter.

Vi tok feil. I dag ble vi gjort oppmerksomme på at UDI har avgjort at barnet ikke skal få bo i trygghet med det eneste familiemedlemmet han har som er i stand til å ivareta han. I dag ble det bestemt at 14-åringen skal deporteres helt alene fra Norge. En barndom, som allerede er delvis ødelagt, skal ytterligere ødelegges. En drøm om en ungdomstid skal knuses.

Avslaget på opphold, er basert først og fremst på alder. Han ble mistenkeliggjort på alder allerede ved ankomst. Derfor ble det også tatt en svært usikker alderstest som viste at gutten kunne være 15 istedenfor 14 år. På ID kortet «Mike» fikk fra PU ble alderen derfor oppjustert med et år. Det merkelige er at både Hellas og et annet nordisk land der gutten har bodd i en periode i barndommen, har oppgitt hans alder til å være 14.

Hjemlandet til «Mike» er ikke trygt. Bestefaren skal ved flere anledninger blitt arrestert av styresmaktene,  i forsøk på å tvinge guttens far frem fra stedet der han skjuler seg. Far er kritiker av regimet og befinner seg derfor skjult. Det er en reell fare for at «Mike» vil bli brukt som gissel for å nå frem til faren. «Mikes» mor, som bor i et annet nordisk land, er ute av stand til å ta vare på ham. I en kort periode han bodde med henne endte det med at han ble tatt inn under barnevernets omsorg. Hun har i etterkant, ved flere anledninger kommunisert til «Mike» at hun ikke vil ha noe med han å gjøre.

Gode, smarte, oppvakte, skjønne «Mike» er et barn som får høre av sin egen mor at han ikke er ønsket. Han har en far som er på flukt fra et totalitært regime, og en syk og gammel bestefar som knapt er i stand til å ta vare på seg selv. «Mike» har bare et familiemedlem igjen her i verden som både elsker ham og kan forsørge ham. Tante. Hans klippe. Hun som han omtaler som en mor, og som har vært hans eneste holdepunkt gjennom en oppvekst preget av skuffelse, sorg og frykt. Den tanten er det bestemt at han nok en gang skal rives bort fra.

Tårene jeg feller nå er primært for «Mike». Men de er også for alle de andre barn som rammes av dette totalt uforståelige systemet, og som ikke har de samme ressursene i ryggen som «vår gutt».

Det sies at barnets beste skal veie tungt. «Mikes» beste er ikke å deporteres til et liv i frykt, men å få vokse opp med sin eneste familie, sin kjære tante og fetter.