Nyheter og historier fra felt

Erfaringer fra vårt kvinne- og babyprosjekt

Michelle Reece fra Canada har vært frivillig feltarbeider for Dråpen i Havet. Her skriver hun om sine erfaringer og sitt møte med sterke kvinner i vårt kvinne- og babyprosjekt på Lesvos. 

Tekst: Michelle Reece, frivillig feltarbeider Lesvos 2020

Jeg kom til Lesvos etter brannen i Moria leir, idet Dråpen i Havet startet opp nye aktiviteter på øya. Helt siden oppstarten av det nye kvinne- og babyprosjektet i begynnelsen av oktober, har jeg beundret hvordan prosjektet har endret seg og blitt formet ved hjelp av et dyktig frivilligteam og viktige tilbakemeldinger fra kvinner som deltar.

Jeg elsker hvordan dette prosjektet konstant utvikler seg. På Den internasjonale barnedagen tok jeg med farget papir for å arrangere håndarbeidsaktiviteter med kvinner og barn. Det er alltid travelt, med mye å gjøre og jeg får sjeldent tid til å sette meg ned for en lengre prat med kvinnene og barna som deltar. Likevel, midt oppi det fantastiske kaoset den dagen, så jeg en kvinne, som plukket opp litt farget papir og begynte å brette det. «Ana», som jeg vil kalle henne, var litt mer stille og reservert enn de andre kvinnene, og hun hadde alltid en sovende baby på fanget. Siden hun ikke kunne bevege seg med barnet i fanget, spurte jeg henne om det var noe hun trengte.

Michelle forbereder teltet før kvinner og barn ankommer. Aktiviteten varer to timer om dagen fra mandag til fredag. Foto: Dråpen i Havet

«Ana» fortalte meg at hun pleide å jobbe som kunstlærer for små barn i Syria, men hun måtte flykte da det ble farlig for henne og familien. Vi snakket litt mer, mens hun fortsatte på kunsten og lagde en vakker origamirose. Hun viste meg også skisser fra kunstboken sin.

Kvinner pynter prosjektrommet

Etter dette begynte planen om å inkludere kvinnene å utvikle seg. Siden prosjektet i utgangspunktet ble startet opp av internasjonale frivillige, ønsket jeg finne en måte å inkludere kvinnene og barna, slik at de kunne føle at rommet og prosjektet også var deres. Med støtte fra Dråpe-teamet i en idédugnad, begynte ideen om at «Ana» kunne dekorere rommet med kunst å ta form. Hun var ivrig og opprømt over å bidra og lede oss andre i arbeidet. Sammen fant vi inspirasjon til papirkunsten på Pinterest.

Kvelden etter lagde vi papirkunst mens «Ana» viste meg og de andre kvinnene hvordan vi kunne lage ulike typer snøfnugg. Jeg fikk også snakket mer med henne og de andre kvinnene om deres liv.

«Ana» satte pris på et sted hvor hun kunne jobbe med kunst, og dele talentene sine med andre. Vanligvis gikk dagene med til matlaging og barnepass. Hun var også glad for å vite at det var utendørsprosjekter for de eldre barna utenfor teltet der kvinnene med de minste barna befinner seg.

Langvarig asylprosess og krigstraumer

Jeg fikk også høre om den langvarige asylprosessen. «Ana» fortalte meg at hun har ventet svar på asylsøknaden i over ett år her på Lesvos. Andre kvinner fortalte om lignende opplevelser med langdryge asylbehandlinger. Hun fortalte også om de psykiske traumene som hennes eldre barn har fått fra krigen i Syria og brannen i Moria.

Da hun og de andre uttrykte misnøye med asylsituasjonen og traumene som barna opplever, føltes det som om arbeidet vi gjør i leiren ikke er nok, så lenge jeg ikke kan hjelpe dem med asylsøknaden.

Et sted å slappe av, lære og ha det gøy

Da jeg senere på kvelden gikk hjemover tenkte jeg på samtalene jeg hadde hatt med kvinnene. Jeg tenkte på hvordan «Ana» var overlykkelig over å få komme tilbake dagen etter for å dele kunstideene, lære bort og bidra til prosjektet.

Barna føler seg fort hjemme, og vet akkurat hvor de skal gå når de kommer (vanligvis er første stopp ved kjeksen). Foto: Dråpen i Havet

Jeg forstod at arbeidet vi gjør på Lesvos kanskje ikke bidrar til fortgang i asylbehandlingen, men innsatsen vi legger i kvinne- og babyprosjektet har bidratt og vil fortsette å bidra til å bedre situasjonen for kvinner og deres barn. Det er en grunn til at kvinnene fortsetter å komme tilbake til aktivitetene. Det er et sted hvor de kan slappe av, knytte bånd med barna, lære engelsk hvis de vil og nyte samværet med andre kvinner, beboere i leiren som er feltarbeidere med oss og internasjonale feltarbeidere. Barna føler seg også fort hjemme, og vet akkurat hvor de skal gå når de kommer (vanligvis er første stopp ved kjeksen).

Styrke og bestemthet på tross av utfordringer i leiren

Dette er min siste uke i leiren, og det føles trist å skulle dra. Jeg vet at jeg forlater et prosjekt som vil fortsette å vokse og jobbe for å møte kvinnenes behov. På grunn av en rekke utfordringer i den nye leiren, er det viktig at slike prosjekter for de sårbare består. I leiren er det fortsatt mangel på varmt vann til å dusje, det foregår en skabbepidemi, leiren er plassert nært havet – dem kommende vinteren gjør dette ekstra tøft, og det er Covid-restriksjoner for beboere. Disse utfordringene kommer i tillegg til andre utfordringer som beboere i flyktningleirer ofte møter.

Det er utrolig å se hvor utholdende, sterke og bestemte hver og en av disse kvinnene er, på tross av alle utfordringene de møter. Jeg vil alltid huske øyeblikkene fylt av latter, godhet og medfølelse som deles blant kvinner, barn, beboere i leiren som er feltarbeidere med oss og internasjonale feltarbeidere.

«Ana» ga oss tillatelse til å skrive om henne.

Fakta om kvinne- og babyprosjektet:

  • Kvinne- og babyprosjektet startet i den nye leiren Kara Tepe på Lesvos
  • Aktiviteter arrangeres i et stort UNICEF telt som ligger i midten av første seksjon i leiren
  • Det er foreløpig et uformelt to-timersprogram fra mandag til fredag
  • I gjennomsnitt deltar 16 kvinner og 23 barn hver dag

Michelle (i midten) og andre frivillige feltarbeidere som forbereder aktiviteter i Kara Tepe, Lesvos. Foto: Dråpen i Havet