Vi har i året som har gått vurdert konsekvensene av den nye EU-pakten for migrasjon og asyl, som trådte i kraft i mai. Vi frykter at pakten fører til en økende normalisering av overvåkning og kriminalisering av mennesker på flukt over hele kontinentet.
En urolig verden
Den siste tiden har oppmerksomheten vært rettet mot de plutselige endringene i Syria. Etter at opposisjonsstyrker tok makten i hovedstaden, og president Assad flyktet til Russland etter 13 år med borgerkrig, har mange europeiske land vært raske med å sette asylsøknadene til syriske flyktninger på pause. I flyktningleiren på Lesvos forventes en opphopning av syrere, og pr i dag er det nå rundt 9000 syrere som venter på sin asylavgjørelse i Hellas.
Gjennom hele året som har gått har det groteske folkemordet mot palestinere i Gaza fått fortsette. Lidelsene for det palestinske folk er uten sidestykke. Og Russlands krigføring mot Ukraina fortsetter for fullt med store tap på begge sider. Med andre ord har mange globale hendelser påvirket, og vil fortsette å påvirke, Dråpens i Havets arbeid ved Europas grenser.
Men i dag ønsker vi å rette fokus mot en banebrytende avgjørelse fra Den europeiske unions domstol tidligere i år. Domstolen besluttet at kjønn og nasjonalitet alene nå er tilstrekkelige grunner for at afghanske kvinner kan innvilges asyl i EU.
Økning av kvinner og barn
På Lesvos har vi allerede erfart at demografien i Mavrovouni-leiren er i endring. Den siste måneden har vi observert at flere kvinner og barn ankommer denne viktige “innreise-porten” for mange som søker asyl i Europa. Selv om dette kan være en følge av virkningen av domstolens beslutning, understreker det også en urovekkende realitet: Det har tatt altfor lang tid å få en slik avgjørelse på plass.
I lys av situasjonen i Syria blir forskjellen i respons slående. EU´s domstolavgjørelse kan være et viktig vendepunkt i behandlingen av afghanske kvinner. Samtidig anerkjenner den de harde realitetene og unike sårbarhetene de står overfor under Taliban-styret. Men krisen for afghanske kvinner er ikke noe som startet i 2021. Lenge før Taliban tok makten, var afghanske kvinner utsatt for dyp diskriminering, vold og mangel på grunnleggende menneskerettigheter.
Situasjonen ble riktignok dramatisk verre etter Talibans tilbakekomst i august 2021, med stadig mer restriktive lover som forbyr utdanning, arbeid og bevegelsesfrihet. Vi må spørre oss: Hvorfor har det tatt så lang tid for Europa å reagere?
Når vi ser på konsekvensene av situasjonen i Syria, viser EU tydelig at det er i stand til å handle raskt som respons på globale endringer. Mange land har vært raske til å sette asylretten på pause, så hvorfor må de som flykter fra fare vente så lenge på å få sin situasjon anerkjent?
Hva med klimaflyktninger?
Når vi ser tilbake på 2024, kan vi tenke oss at lærdommene fra den humanitære krisen i Afghanistan kan forme vår respons på fremtidige kriser, særlig ettersom konsekvensene av klimaendringer blir stadig mer merkbare?
Dette året ble COP29 avholdt i Baku, Aserbajdsjan, hvor nettverket Refugees for Climate Action ble lansert. Initiativet kan ses som et lovende skritt i å anerkjenne klimaflyktningers situasjon, en kategori av mennesker på flukt som enda ikke er anerkjent i internasjonal lovgivning. Likevel er det vanskelig å ignorere at mye av den globale responsen på klimaendringer fortsatt preges av passivitet.
Begrepet “klimaflyktning” eksisterer ennå ikke i det formelle internasjonale ordskiftet, og de strukturelle hindringene for å anerkjenne og beskytte denne voksende befolkningsgruppen vedvarer. Hvor lang tid vil det ta før regjeringer anerkjenner fordrivelsen forårsaket av miljøødeleggelser? Og hva blir konsekvensene av passivitet?
Behovet for å beskytte både afghanske kvinner og andre på flukt, minner oss på at det internasjonale samfunnet må handle raskt og besluttsomt når det står overfor realitetene ved fordrivelse, enten forårsaket av vold, miljøkatastrofer eller, som stadig oftere er tilfellet, en kombinasjon av flere.
Rett til beskyttelse, men bare i teorien?
Vi kan ikke overse at selv når retten til asyl eksisterer i teorien, mangler det som oftest trygge ruter for å kunne få den beskyttelsen man trenger. 2023 var det dødeligste året registrert for mennesker på flukt til Europa, og faren for utnyttelse, menneskehandel og vold har vedvart også i 2024.
Når vi går inn i 2025, må vi spørre oss: Hvor lenge skal vi vente før vi tar tak i den reelle omfanget av fordrivelse, enten drevet av konflikt, kjønnsbasert vold eller den globale klimakrisen? Hver dag med forsinkelse, både i å anerkjenne retten til beskyttelse og i å sikre trygg tilgang til den, vil koste liv.
Hvis 2024 har lært oss noe, er det at tiden for handling er NÅ – både for planeten vi lever på og for mennesker på flukt.
