Dette er jeg sikker på var tilfelle da jeg begynte arbeidet mitt på Lesvos som ny kommunikasjonspraktikant for Dråpen i Havet. Jeg hadde vært så opptatt av å sette meg inn i både arbeidet og alvoret i konteksten, at jeg ikke hadde gitt meg selv tid til å reflektere; hva er egentlig mine førsteinntrykk?
Som noen av dere kanskje er kjent med, har vi på engelsk et uttrykk; en rose, en knopp, en torne. Det er en øvelse vennene mine og jeg ofte bruker når vi prater sammen. Som navnet antyder, er formålet å anerkjenne og evaluere positive sider, potensial og utfordringer. I lys av den optimistiske og fremtidsrettede innstillingen som er så nødvendig i dette arbeidet, tenkte jeg at det ville være en god måte å strukturere og uttrykke tankene mine på.
De som følger med på situasjonen ved Mavrovouni (Kara Tape) flyktningleir på Lesvos, vil være klar over at den for øyeblikket kan beskrives som relativt rolig, sammenlignet med tidligere år. Det var ikke et stort antall nye ankomster i august, noe som følger trenden de siste somrene. Likevel har vi i 2024 sett en betydelig økning i antall ankomster til Hellas sammenlignet med 2023. Økningen er på hele 68% frem til slutten av august.
En rose
Når jeg gikk rundt i leiren de første dagene, i følge med kollegene mine som har jobbet her mye lenger, stemmer det; leiren føles rolig. Derfor opererer Dråpens prosjekter her for tiden med ‘lav kapasitet’. Sammenlignet med tempoet i min første uke, er det vanskelig å forestille seg dager der vi kanskje vil slite med å komme gjennom gjøremålslistene før dagen er over.
Imidlertid er det her, etter nærmere ettertanke, at jeg fant min første rose.
I refleksjonene mine har jeg funnet ut at jeg tenker på det gjensidige forholdet mellom observasjon av behov og opprettholdelse av motivasjon som skjer i arbeid av alle slag, ikke minst humanitær hjelp. Det vil si, når behovet er synlig og stort, er det ikke vanskelig å finne en følelse av formål og motivasjon i oss selv for å gjøre vårt beste for å møte disse behovene. Alltid bevisst på privilegiet ved min posisjon på øya, har jeg strevd med å legge til side tanken om at hvis jeg ikke bruker maksimal mulig energi, så er min tilstedeværelse i leiren mindre berettiget.
Likevel trenger jeg bare å se til mine medfrivillige og koordinatorer for å lære om urokkelig motivasjon. Selv om antallet vaskerisekker som samles inn og vaskes for øyeblikket er rundt 15 per dag, sammenlignet med enorme 90 under ‘full kapasitet’, ser jeg mine kollegers dedikasjon til hver enkelt person de hjelper. Ikke minst de mer sårbare innbyggerne i leiren.
Jeg ser de vise enda større forpliktelse for å tilby tjenester som møter deres personlige behov for rene klær og verdighet. Samtidig gjøres det en større innsats for å forebygge hudsykdommer. Dette har vist at arbeidet vi gjør er helt nødvendig og høyt verdsatt av innbyggerne. Uten denne grundige og konsekvente responsen på helseproblemer som uunngåelig oppstår i flyktningleirer som Mavrovouni, ville helse- og hygieneforholdene vært betydelig verre.
En knopp
Likevel møter vi arbeidsdagene med en bevissthet om at den rolige situasjonen kan, og faktisk forventes, å endre seg raskt. September, sammen med kjøligere temperaturer, er kjent for å medføre en stor økning i antall ankomster til øya.
Men i lys av Dråpenes arbeid, er det nettopp her jeg finner en knopp av håp.
Selv om det kan være lett å la denne forventningen føre til en atmosfære av uro, har jeg vært vitne til det stikk motsatte. Snarere ser jeg et team som stadig forbereder seg og streber etter forbedring og fremgang; en holdning som oppsummeres av denne meldingen, funnet på en vegg ved vaskestasjonen i leiren.
Og dette budskapet føles sant når jeg observerer og lærer Dråpenes arbeidsrutiner. Hver dag forbereder vi oss på å fungere med maksimal kapasitet, uavhengig av hva man måtte tro at forrige dag kan fortelle oss om den neste.
Ikke bare det, men min ankomst på øya har sammenfalt med en spesielt spennende tid for utviklingen i Dråpens arbeid her i leiren. De som følger oss i sosiale medier vil allerede ha fått det med seg; våre manuelle vaskemaskiner installert inne i leiren. Selv om man kanskje skulle tro at det å opprettholde eksisterende tjenester for færre mennesker ville bremse fremdriften, ser jeg i stedet at alle i Dråpen i Havet bruker denne tiden til å søke kontinuerlig forbedring.
Basert på det vi har erfart så langt, ser det ut til at maskinene utgjør en vellykket tilleggstjeneste innen WASH-sektoren, ettersom de er tilgjengelige for alle i leiren.
En torne
Til slutt; en torne. For å vende tilbake til temaet om påtrengende tanker, vil jeg nevne en noe uventet utfordring jeg har opplevd etter jeg kom hit til Lesvos. En stor del av min personlige motivasjon for å være frivillig med Dråpen i Havet sprang ut fra det politiske miljøet jeg har forlatt i hjemlandet mitt, Storbritannia. Selv om Storbritannia på ingen måte er unikt i så måte, har landet i de siste ukene har vært vitne til noen spesielt skremmende episoder av hat.
Når jeg ser tilbake på tiden da jeg bestemte meg for å søke om å være frivillig med Dråpen i Havet, husker jeg at jeg forestilte meg at reisen til Lesvos, selvsagt på et veldig personlig nivå, ville være terapeutisk. Uvitende om hvordan jeg skulle respondere på den retorikken jeg så og hørte så ofte, bestemte jeg meg for at denne jobben ville være et lite motsvar til de grusomme fortellingene om mennesker på flukt.
Det jeg imidlertid ikke hadde forutsett, var hvordan disse hatefulle ordene, som fortsatt svirrer i hodet mitt, ville få en annen tyngde etter hvert som jeg utviklet et mer personlig forhold til krisen. Å kjenne ansiktene og historiene til de menneskene slike forestillinger er rettet mot, har gjort disse tankene enda mer avskyelige. Å jobbe sammen med frivillige som selv er på flukt og bor i leiren, uten disse ville ikke Dråpens arbeid vært mulig, har lært meg mye. Men det har også vært utfordrende. Jeg lærer mye om stedene de har flyktet fra, men også om hvilken innvirkning mangelen på empati allerede har hatt på dem som systematisk blir nektet den.
Når jeg hører bruddstykker av samtaler som idealiserer det «bedre livet» som steder som Storbritannia forventes å være, vokser bekymringene mine ytterligere. Selv om Europa utvilsomt er et tryggere tilfluktssted sammenlignet med situasjonene folk er tvunget til å flykte fra, gjør min kunnskap om virkeligheten som venter dem meg både skamfull og engstelig.
Likevel, hvis jeg skal søke etter et eksempel på motstandskraft å følge, er jeg på riktig sted. Med hjelp fra mitt nye fellesskap her er jeg fast bestemt på å omgjøre denne følelsen til motivasjon, noe som utvilsomt vil være nødvendig ettersom arbeidet mitt her fortsetter.
Oppgaven med å sette tankene mine på papir har allerede lært meg mye. Selv om jeg er sikker på at perspektivet mitt vil utvikle seg på mange måter i løpet av de neste månedene, håper jeg at mitt førstereisperspektiv har gitt litt innsikt til alle som er nysgjerrige på arbeidet til Dråpen i Havet på Lesvos. Og ikke minst menneskene som gjør det mulig.