Hvem er de frivillige? Tanker fra Nea Kavala

Nives har vært på to frivillige feltoppdrag for Dråpen i Havet, først på Lesvos og nå i Nea Kavala. I dette blogginnlegget deler hun sine tanker om hvem de frivillige er og hvordan det er å være frivillig.

Foto/photo: Nives Zun

Å komme hjem etter mitt opphold på Lesvos i fjor var veldig vanskelig. Bortsett fra den følelsesmessige belastningen det er å være vitne til mennesker som bodde under de fryktelige forholdene i Moria-leir, hadde jeg problemer med å komme tilbake til mitt vanlige arbeidsmiljø og mine kolleger. Jobben min i Brussel var ikke dårlig, og jeg var en del av et flott team. Likevel var det ikke det samme. Foruten å finne meningen med en kontorjobb i en offentlig administrasjon kontra å jobbe direkte med sårbare mennesker, slet jeg også med å finne meg til rette sammen med kollegene mine. Det jeg følte var det jeg hadde hørt fra andre frivillige – i felt  møter du mennesker du virkelig klikker med. Det høres kanskje klisje ut, men jeg kan kalle de jeg var frivillig med «min gjeng», «mine typer mennesker», noen ganger til og med «mine sjelsfrender». 

Å jobbe i flyktningleirene er en jobb. Det er morsomme oppgaver, sammen med plikter du kanskje ikke vil like, det er gode dager og dårlige dager, og du kommer bedre overens med noen frivillige enn andre. Likevel er det mye mer enn en jobb. Om ikke annet, valgte du å gjøre det gratis, kanskje basert på din dype overbevisning og verdier. Som frivillig har jeg aldri møtt noen som er irritert over det arbeidet de blir satt til å gjøre, klager på det eller ringer inn syke fordi de ikke har lyst til å komme seg ut av sengen om morgenen. 

Den stereotype frivillige i (noen) folks øyne er en ung, naiv person med en urealistisk ambisjon om å forandre verden. Jeg har kanskje møtt en eller to, men de aller fleste er ikke sånn. De frivillige er faktisk en ganske mangfoldig gruppe når det kommer til kjønn, alder, bakgrunn, utdannelse, ferdigheter og alt annet. Idealistiske, helt sikkert, men ikke naive. De fleste er unge, enten har de nylig avsluttet studiene sine eller så tar de seg en pause før de starter i «ekte» jobber. Frivillighet er en dyrebar arbeidserfaring, som jeg mener gir folk mange ulike ferdigheter for fremtiden, personlig og profesjonelt. De yngre frivillige har en tendens til å være i felt lenger, i noen måneder eller til og med et år. Noen velger å være koordinatorer, og tar en mer ansvarlig rolle i minst 6 måneder.  

Jeg har også møtt ganske mange frivillige på min alder og eldre (jeg er 49 år). Da jeg dro til Lesvos, hadde jeg fortsatt en fulltidsjobb, så jeg brukte feriedagene mine. Dette er vanlig for frivillige i min alder – frivillighet i stedet for å reise på ferie, med mulighet til å komme for en kortere perioder, noen få uker maksimalt. Så er det de som slutter i jobben (permanent eller midlertidig) og kommer for en lengre periode, som er det jeg gjør nå. Etter min erfaring er dette ofte et resultat av å være desillusjonert over den kapitalistiske materialistiske verdenen av å tjene penger og / eller lete etter noe mer meningsfylt for å bidra til menneskeheten (du skjønner, ikke bare unge mennesker har drømmer). Da jeg reiste fra Brussel for å komme til Nea Kavala, var en av de hyggeligste meldingene jeg fikk fra en yngre kollega som gratulerte meg med å være et godt eksempel på at frivillighet er noe eldre også kan gjøre.

Hvis jeg inspirerer noen til å følge mine fotspor, vil det gjøre meg lykkelig

Nives Zun

En annen viktig gruppe frivillige jeg vil snakke om er frivillige som også bor i flyktningleirene og bidrar i Dråpen i Havets ulike prosjekter. De er en blandet gruppe mennesker, menn og kvinner fra forskjellige land, i ulike aldre, familiesituasjon osv. De trenger å snakke minst grunnleggende engelsk, da de er verdifulle oversettere mellom oss og beboerne i leirene. Men deres rolle er mye mer enn det. I Nea Kavala driver de mange aktiviteter uavhengig av, og med de internasjonale frivillige, som bare hjelper dem. De er hardtarbeidende, dedikerte, smarte, nysgjerrige, snille, fantastiske individer, hver med sin egen historie, for ikke å nevne deres vanskelige nåværende situasjon. Det er utrolig at de gir av sin tid, energi og sine ferdigheter. Ved å jobbe med frivillige som også bor i leiren lærer vi dem å kjenne og får høre deres interessante og ofte hjerteskjærende historier. Jeg har blitt kjent med deres familier, hobbyer, sans for humor og mer. Vi deler kaffe og småprater, akkurat som kollegaer hvor som helst andre steder i verden. Noen blir venner. 

Å jobbe i og rundt flyktningleirene er følelsesmessig utfordrende, så det å være omgitt av ”gode mennesker” som jeg er på bølgelengde med er viktig. Uansett hvilken rolle vi har, om vi underviser i engelsk, organiserer kunstverksteder, distribuerer klær eller leder prosjekter, deler vi en unik livsendrende opplevelse. Jeg sier ikke at motivasjonen vår for å gjøre dette arbeidet alltid er den samme, men jeg føler på en underliggende forbindelse med hver enkelt av de menneskene jeg har vært frivillig sammen med på Lesvos eller i Nea Kavala. Dette har vært tydelig den siste tiden hvor vi har vært gjennom Covid-19 sammen, uten å kunne sosialisere med andre mennesker utenfor teamet eller reise rundt i Hellas for moro skyld. Jeg tilbrakte til og med jul sammen med noen medlemmer av Dråpen-familien, da det å reise hjem var for komplisert. 

Det er derfor veldig vanskelig når du (eller en annen frivillig du er nær) reiser. Siden jeg kom til Nea Kavala, har teamet mitt vært en stabil gruppe på rundt 15 frivillige og koordinatorer. I løpet av de siste ukene har imidlertid ganske mange frivillige reist hjem og nyankomne kommet til. Det er unødvendig å si at det er vanskelig å si farvel til folk du blir knyttet til, selv under de beste omstendigheter, med muligheten til å holde kontakten enten digitalt eller å møtes fysisk igjen. Det er mye vanskeligere å si farvel til beboerne i leiren som er frivillige med Dråpen i Havet. De fleste av dem har bodd i leiren i over et år, noen mer enn to. De aner ikke når de vil få en endelig avgjørelse på asylsøknaden sin og fortsette med det livet som nå er på vent. Jeg kan ikke begynne å forestille meg hvor vanskelig det er for dem å se oss komme og gå. Uansett hvor gode venner vi blir, drar vi, de internasjonale frivillige, videre til en annen jobb eller tilbake til hjemlandene våre. Alt jeg kan ønske meg for menneskene som blir igjen i leirene er at vi kanskje en dag møtes igjen under bedre omstendigheter for dem, med Covid-epidemien over, for å drikke te et trygt og fint sted.   

Nives har dokumentert sine opphold i Hellas gjennom hennes personlige blogg. Les andre blogginnlegg her. 

BLI FRIVILLIG FELTARBEIDER og bidra til vårt arbeid

Søk her