I superheltenes nærvær

Luca er frivillig feltarbeider med Dråpen i Havet på Lesvos. I dette blogginnlegget skriver han om hvordan det er å arbeide og være i den midlertidige flyktningleiren Kara Tepe.

De første dagene i felt var det vanskelig å fokusere på selve stedet, menneskene i leiren og situasjonen de befinner seg i. All energien min ble brukt på å lære hvordan Dråpen i Havet arbeider på Lesvos og mine arbeidsoppgaver: hvordan vaskeritjenesten fungerer; hvordan legge inn data i regnearkene i Excel; hvordan skrive riktig navn på riktig etikett for hver familie; og hvordan sørge for å huske alt jeg ble lært. Jeg glemte å tenke på hvordan jeg hadde tenkt at det kom til å være, og gjorde arbeidsoppgavene mine fordi det var det teamet og leirbeboerne trengte.  

Støtt vår vaskeritjeneste

Etter hvert som dagene gikk, ble jeg mer trygg på arbeidsoppgavene og lærte de fantastiske menneskene i leiren å kjenne. Adrenalinrushet forsvant, og jeg ble mer komfortabel med arbeidsdagens gang.  Jeg begynte å se meg rundt. Jeg så folk i øynene før alt annet – for å komme i kontakt med dem og bli kjent.  Noen få dårlige uttalte ord på et tidligere ukjent språk og et smil var nok til å kommunisere.

En kopp med te smaker annerledes når det å takke ja til den betyr at noen andre blir veldig glade. Å sitte på den støvete bakken føles riktig når alle andre også gjør det. Å høre og si ‘tusen takk’ hundre ganger om dagen blir en vane som det er vanskelig å kvitte seg med. Respekten og forståelsen man får fra beboere i leiren som er frivillige med Dråpen i Havet og de internasjonale frivillige feltarbeiderne etter en hard arbeidsdag er uvurderlig.  Man er en del av noe så dypt menneskelig.

Det er mye man kan si om situasjonen for mennesker på flukt. Det er så mye å diskutere og så mye å bli sint for og på.  Men vi må også verne om og huske på alt det gode og umulige som skjer hver dag, og den endeløse drivkraften som gjør at så mange mennesker fortsetter å jobbe for å skape endring.

Av og til, mens vi går rundt i leiren, løfter vi blikket og ser tydelig hva som er foran oss: fortvilelse, urettferdighet, ensomhet og en generell følelse av håpløshet. Men det er mye mer å se, hvis du ser litt dypere: motstandsdyktighet, håp, familie, superheltemot. Jeg ante ikke at sted kunne huse så mange superhelter.

BLI FRIVILLIG FELTARBEIDER og bidra til vårt arbeid

Søk her