Da er julen her! – Christines historie. Besteforeldrene var flyktninger, nå hjelper hun selv mennesker på flukt.

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

24. desember – Christine

Skrevet av Christine Simon og Jeppe Mariager-Lam. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Filippo Tommasoli.

Christines besteforeldre ble døpt Shaheen Simon og Mary Fatima Khoury, begge fra Libanon. I 1898 flyktet de fra sitt hjem i Beirut, Libanon, fordi sjiamuslimske muslimer i Libanon halshugde maronittiske katolikker.

«Min bestefar fortalte oss at han og min bestemor og flere venner fra kirken deres forlot sine hjem midt på natten og kjøpte billetter på et skip på vei fra Beirut til Frankrike» forteller hun. De måtte late som de var muslimer for å komme ombord på skipet, og raskt etter at de kom til Frankrike, var de på neste skip med kurs for New York.

Men akkurat som med så mange av dagens flyktninger på Chios, gikk ikke overfarten som planlagt – Etter at de dro fra Frankrike fant de ut at en av deres venner var savnet, og uten mulighet til den gang å kommunisere, og dessuten uten anelse om hvor deres venn, Najeeb Dwail, kunne være, fryktet de det verste. Dette fortsatte de å engste seg for i årevis mens de bosatte seg i sitt nye liv i USA.

Som det senere viste seg, tok Najeeb Dwail feil skip fra Frankrike og endte opp i Australia, der det tok ham 2 år å lære nok engelsk til å forstå at han ikke var i landet som han trodde. Han var faktisk ikke engang i samme del av verden! Senere kom han til New York og klarte å spore opp Christines besteforeldre, etter å ha kommet tilbake fra verst tenkelige scenarier som de hadde forestilt seg. Til slutt var de sammen for å fortsette sitt nye liv i «the land of the free».

Christines bestefar fant en jobb i en fabrikk der, og sammen med sin kone bestemte de seg for hjelpe sine venner i Beirut som fortsatt levde under ekstreme forhold. De ønsket  tilby den samme tryggheten og sikkerheten som de selv hadde oppnådd og tatt del i. Gjennom sin innsats klarte de å hjelpe minst 150 mennesker til en ny start i New York. De oppmuntret dem til å legge ut på den lange reisen, ga husly og mat ved ankomst, og hjalp dem å komme seg i gang. Deres hjem var på mange måter en mini versjon av Souda flyktningleir på Chios, bortsett fra at de faktisk hadde pålitelig strøm og varmt vann (noe som, 120 år senere, fortsatt ikke fungerer ordentlig i Souda). «På toppen av dette, hadde de også min bestemors fabelaktige matlaging», sier Christine med et smil mens hun deler denne historien om et par som tydelig har formet henne til den fantastiske personen hun er i dag.

Christine fortsetter med å berette at hennes far, Milead Shaheen, har fortalt historier om hvordan han som barn og tenåring husker å ha dusinvis av folk sovende på gulvet og andre tilgjengelige plasser. Det var alltid mye latter i Simons stue, spesielt etter alle deltok i å røyke ”Hookah”. De nøt den næringsrike maten tilberedt av en kvinne, hvis eneste klage var at Amerikas hus manglet en utendørs murstein ovn som hun kunne bruke til å bake daglige pitabrød. Heldigvis endret dette seg senere, ettersom familien fant en murer som kunne bygge en murstein ovn for dem, som toppen av kransekaken for dette improviserte Velkomstsenteret. Dette huset både andre flyktninger og nye venner og samtalene fløt mellom alt fra små byråkratiske særegenheter i USA, til grusomme historier om hva som skjedde i Libanon.

«Min far sa at denne opplevelsen av å se sine foreldre hjelpe andre var det mest levende minnet fra hans barndom», forteller Christine. Først etter farens død fant hun ut at han i all beskjedenhet og ofte anonymt hadde vært med å hjelpe folk i nød når han kunne. Hun hørte historie etter historie om takknemlighet fra folk som hadde vært i en vanskelig situasjon, da hennes far hadde gitt dem penger eller mat.

Påvirket av sin far, og hans foreldre før ham, er Christine åpenbart laget av samme materiale. Hun har bestemt seg for at hun vil tilbringe sin juleferie borte fra hjemmet, og deler nå ut mat og sprer gode vibber til folket i Souda. For Christine, akkurat som for mange andre av de fantastiske frivillige som har valgt å bo på Chios i dag og i morgen i stedet for å være sammen med sine familier, handler julen virkelig om å gi i år. Og selv om denne innsatsen fra Dråpen i Havet og alle de andre organisasjonene blir tydelig verdsatt av flyktningene, er deres største ønske noe som er utenfor vår kontroll å gi;

Fred, sikkerhet, eller bare det å komme seg videre etter måneder eller år mens de venter på den samme muligheten til å starte pånytt, akkurat som Christines besteforeldre fikk alle disse årene fra da de gikk om bord på skipet til Frankrike.

God Jul og Godt Nyttår fra alle oss frivillige for Dråpen i Havet på Chios!

Vi håper du har hatt utbytte av de 24 korte historiene som vi har brakt deg i desember. Spre kjærlighet og fortsett å gi, både hjemme og i utlandet.