Kara Tepe – en cocktail av følelser

Når du går gjennom portene, forbereder du deg på å bli rammet av en bølge av tristhet. Du følger nøye med på dine mer erfarne kolleger, og observerer deres reaksjon på dette nye og ukjente miljøet. Når du kommer lenger inn i leiren, begynner du å legge merke til ting du anser som umenneskelige, utrygge og urettferdige.

Denne historien er basert på forfatterens egne følelser, tanker og erfaringer.

Øynene dine følger en tre år gammel jente som leker muntert med en rusten spiker og du går nølende forbi den to år gamle gutten som kryper uvitende langs kanten av en åpen avløpsrenne, som skiller lastebilens okkuperte vei fra de støvete teltene.

Ettersom dagene og ukene går, fortsetter du å se disse tingene, verre ting, mer sjokkerende ting, men det er bare det, de blir mindre sjokkerende. Du sørger for å minne deg selv på det unormale. Disse tingene som først sjokkerte deg, må fortsette å sjokkere deg. Du kan ikke normalisere det, for hvis du gjør det, vil ingenting endre seg. Men det er et problem. Det blir vanskelig å være trist.

Det blir vanskeligere for hver dag å være sint når du er omgitt av så mye lykke. Takknemlighet, kjærlighet, lek og humor henger igjen hver kvadratcentimeter av leiren. Du jobber dag etter dag, med og omgitt av mennesker fra hele verden, som alle deler én ting til felles – behovet, ikke valget, men nødvendigheten, for å flykte. Hver dag du tilbringer med disse menneskene blir du enda mer forvirret av to ting – hvordan de er så snille og hvordan vi tar dem så feil.

Du blir rørt, sint og trist av historiene du hører hver dag. At en gutt som ikke ser eldre ut enn 19 ikke vet sin egen alder, deprimerer deg. Han har vært her i over to år alene. Ingen familie, ingen sikkerhet, ingen godkjent søknad, ingen anelse om fremtiden. Han kommer fra Syria, han har så mye å by på. Men det ser vi ikke.

Vi slipper ham ikke inn. Hvordan kan vi være så grusomme? Virkeligheten slår inn når din nye venn fra Afghanistan, som faktisk aldri har tråkket sin fot i Afghanistan, forteller deg hvordan det tok familien hennes 2 år og 15 forsøk for å krysse en sjøvei på 1 time, for å tilbringe enda et år i «ingenmannsland», i Kara Tepe. Hun forklarer meg følelsen av fullstendig frykt.

«Jeg var sikker på at jeg skulle dø da jeg foretok den farlige reisen over Egeerhavet»

På sitt femtende forsøk gikk hun ombord i en svart gummijolle, ment for maks åtte personer. I denne satt de tett i tett sammen, 30 desperate kropper. Hun forteller meg om det øyeblikket hun så kysten av Lesvos, Hellas. Endelig, tenkte hun. Hun var snart i trygghet, og hun ville sannsynligvis ikke tilbringe mer enn to uker på denne øya. En måned går og livet hennes står stille. Hun er trygg ifølge resten av verden. Og riktignok, hun vil ikke bli brutalt massakrert av en terrorgruppe, men hun vil være sulten. Sinnet hennes vil spise henne opp, bit for bit, hver dag som går. Friheten hennes, eller mangel på denne, endres aldri. Hun føler seg fortsatt fanget, men ikke bare av den spiralformede piggtråden som dekker leirens inngjerdede områder, men også av Vestens ideologi.

Leiren er en cocktail av følelser. Du blir bombardert av vennligheten fra mange ulike kulturer, som møter deg i det øyeblikket du går inn, men situasjonens realitet er aldri langt unna. Dette holder raseriet for virkelighetens verden i sjakk.

BLI FASTGIVER og gi oss forutsigbarhet. Hver dråpe teller

Ja, jeg vil hjelpe