Nyheter og historier fra felt

Vi har ikke lov til å glemme!

Det kommer fortsatt båter med mennesker som flykter fra krigsherjede områder. Hver eneste dag tar våre frivillige i mot nye ansikter. Ansikter fylt med håp. Ansikter fylt av glede fordi de klarte overfarten. De lever!

Slik gikk det ikke med alle. Vi må ikke glemme hvor mange liv denne krigen har tatt, ikke bare i krigsområdene, men også i forsøket på å komme seg til et liv i sikkerhet. I vinter opplevde en av våre frivillige på Lesvos, Marit Dyre, det verst tenkelige. Hun tok i mot en familie der gutten på fire år ikke klarte overfarten. Les hennes sterke skildring her:

Lyden av havet er forandret…

Onsdag 20.januar 2016 døde Ramadan, en 4 år gammel gutt fra Aleppo i Syria på vei over havet fra Tyrkia til Hellas og Europa. Han reiste sammen med mammaen og pappaen sin, med onkel Mohammed, bestemor og bestefar med håp om en trygg fremtid uten krig.

Hadde jeg vært hjemme hadde ikke Ramadan`s bortgang gått sånn inn på meg, for dessverre er det lettere å distansere seg fra den virkeligheten som skjer der en selv ikke er. Men jeg var der, jeg var på Lesvos som frivillig for Dåpen i havet, jeg var på morgenskiftet i sone 3 sammen med Kathryn og Trevor da redningsbåten med Ramadan og Mohammed la til kai i Skala Sikamineas.

En lege med Ramadan i sine armer innpakket i varmefolie løp forbi, en søkvåt, gråtende og fortvilet onkel Mohammed kom like etter. Mens dyktige leger forsøkte å gjennopplive Ramadan stod vi ved Mohammeds side, våte klær ble skiftet, klemmer og nærhet ble utvekslet og naboene / kafeeierene rundt kom med te, mat og omsorgsfulle råd. Og en tapper arabisktalende lege gjorde en fantastisk jobb med å trygge onkel Mohammed.

Da beskjeden om at Ramadans liv ikke stod til å redde knakk onkel Mohammed sammen. Etter Mohammeds ønske var Kathryn og jeg ved hans side da han fikk se Ramadan. Som en liten kokong lå den lille gutten innsvøpt i et hvit klede på en seng på den lokale klinikken, så alt for liten til å forlate dette livet helt på egenhånd. Onkel Mohammed gråt, vi gråt, legene rundt gråt, jeg gråter nå. På arabisk fortalte Mohammed historier om den lille gutten, han rusket han i håret og trykket han på nesen, sang slik han som onkel hadde gjort mange ganger før. Gleden i den bunnløse sorgen var at resten av familien var trygg, de kom til land like ved og de ble senere samme dag gjennforent. Og de fikk også tilbringe tid sammen med den lille gutten. Jeg håper inderlig de fikk følge Ramadan til hans siste hvilested før de måtte videre avsted.

Livet skjer er et uttrykk jeg akkurat har lært meg, men livet skal ikke skje på denne måten. Foreldre skal ikke måtte ta barna sine med ut på en livsfarlig reise over havet i et forsøk på å oppnå trygghet. Når vi står på sidelinjen og ikke klarer å stoppe krigene som herjer så må vi som verdenssamfunn ta ansvar og gi menneskene som må flykte en tryggere vei å gå, vi må gi dem en trygghet å komme til. Å møte dem med vold og stengte grenser er ikke humant.

Så skjer livet på nytt, en liten time etter at Ramadan, onkel Mohammed og legen reiste til sykehuset i Mythilini kom redningsbåten på nytt. Nå med kvinner og barn i alle aldre, noen gråt, noen var iskalde og redde, noen smilte, en så på meg, smilte å sa stolt og optimistisk Hello på engelsk. Igjen viste lokalbefolkningen sin storhet, en mann åpnet resturanten sin slik at barna og kvinnene fikk tørre klær. Fra biler, lagerrom og nærliggende camper ble varme klær og sko funnet frem og barn ble skiftet på i rekordfart. I mylderet av barn og mammaer, i mylderet av varme grekere og frivillige fra Irland, Frankrike, Spania, Sverige, Tyrkia, Norge og New Zealand og flere land til stod jeg plutselig med en liten jente i armene mine, toppen 4 uker gammel gurglet hun, smilet og var full av liv, et sterkt symbol på hva et barn skal være, ikke livløst, innsvøpt i et hvitt klede, for en surrealistisk morgen. På denne turen klarte alle barna seg, men dessverre var det en kvinne som mistet livet. Mine tanker går til familiene som har mistet en kjær og til legene som mistet to mennesker denne dagen.

Jeg har dyp respekt for lokalbefolkningen på Lesvos. De står i dette hverdag og de snur ikke ryggen til. De blir fortsatt berørt og de bidrar! Dere vil absolutt være verdige vinnere av Nobel Fredspris, min stemme er sendt! Jeg blir varm om hjertet når jeg ser hvor mange frivillige som bidrar, fra alle verdens hjørner. Medmennesker som ønsker å gi flyktningene en verdig velkomst til Europa, gi dem et varmt og omsorgsfult møte med et Europa som i media nå fremstår som kaldt og mer og mer lukket. Og til alle dråpene dere ute som har jobbet, fortsatt jobber eller skal jobbe for den fantastiske organisasjonen Dråpen i havet – glem aldri at mange bekker små gir en Å.

Det var med tungt hjerte jeg satt meg på flyet for å reise hjem. Det føles så ubeskrivelig urettferdig at Ramadan mistet livet i en fullstappet båt, som skulle ta han til frihet, mens jeg er født på den “rette siden” og kunne enkelt fly trygt hjem. Og så kommer en hjem, skrur på dataen og besøker noen norske nettaviser og lurer på hva FAEN er det som skjer her? Hva FAEN er det som skjer med Europa? Hvor lenge har jeg egentlig vært borte? I disse dager er jeg flau av å være norsk. Jeg er flau over hvordan mine styresmaker behandler medmennesker i nød. Bismaken jeg kjente på da jeg ønsket menneskene jeg møtte velkommen til Europa blir dessverre grundig bekreftet igjen og igjen. Mahatma Gandhi sa at: «Du må sjølv bli den forandringa du ønskjer å sjå i verda». Det jeg leser om i avisene nå er ikke den forandring jeg ønsker å se i verden. Vi kan ikke resignere nå, vi kan ikke sette oss ned å føle oss mettet på situasjonen, mettet på menneskene som kommer til Europa, til Norge, mettet på mennesker som trenger vår hjelp. Så lenge det er krig og urett i verden vil mennesker forsøke å flykte, uansett hvor mange gjerder som blir satt opp, uansett hvor mange grenser som stenges. Dette er mennesker akkurat som deg og meg, med ønsker, drømmer og behov. Vi hadde flyktet om våre hjem og vårt land ble bombet sønder og i sammen og da håper jeg at noen ville tatt oss i mot med kjærlighet og respekt. Vi kan alle gjøre noe, husk at litt blir til sammen mye!

Til deg kjære Mohammed; Jeg føler meg deg, men jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvordan det er å miste et barn en har kjært. Jeg håper at du, sammen med din familie får bearbeidet sorgen over tapet av Ramadan. Jeg håper at dere vil bli varmt tatt i mot der dere reiser, der dere velger å slå rot og så håper jeg at du med tid og stunder vil føle deg trygg her hos oss. Tusen takk for at du kjente trygghet hos meg i sorgen, tusen takk for at du delte sorgen din meg meg, det gjør meg ydmyk!

Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg lykke til videre på din vei! Du har resten av livet foran deg! 

Vennlig hilsen din venn Marit

Photo by Paula Bronstein

Bildet er tatt av Paula Bronstein og viser vår frivillige Thor Foss.

Comment(1)

  1. REPLY
    Maria Mawlodi says

    Hei,

    Har ikke ord, dere er fantastiske! Tusen takk for at dere er medmennesker å bryr dere! Dere gjør meg stolt og rørt på en og samme gang! Tusen takk!

    Kjenner meg igjen i hvordan dere har det(har hatt det), har selv med 5 venner fra Norge, reist ned september-2015, til grensen mellom Ungarn og Østerrike og hjulpet store og små på veien videre til «frihet». Det var utrolige mange følelser i sving! Skulle mer en annet bistått mer og reist ned igjen å hjulpet til, på Lesvos og andre steder der behovet er stort! Jeg håper vi får til en tur igjen, for som dere sier, det er fortsatt alt for mange mennesker på flykt, som trenger VÅR hjelp!

    Blir så trist over resten av verden, som «gir opp», så alt for fort.

    Mvh Maria Mawlodi

Post a comment