Natt til 14. juni kantret en båt utenfor kysten av Hellas. Den kan ha hatt så mange som 750 mennesker ombord. 104 menn overlevde. Det anslås at alle kvinner og barn var innendørs i båten da den sank. Hvor mange og hvem de var får vi aldri vite.
Det er ingen grunn til å feire at det akkurat nå er flere enn 103 millioner mennesker som er drevet på flukt. 103 millioner skjebner som ikke ser noen annen grunn enn å forlate hjem, familie og ofte land. For mange er det å bryte opp fra alt siste utvei for å kunne gi dette ene livet en sjanse eller for å i det hele tatt overleve.
Og bare så det er sagt først som sist. De fleste har ingen ønsker eller planer om å komme til Norge. De fleste som av ulike grunner fordrives fra sine hjem blir værende i hjemlandet eller flykter til nabolandet. Likevel er antallet mennesker på flukt som kommer eller forsøker å komme seg til Europa rekordhøyt. Antallet mennesker som dør på veien er også rekordhøyt. Drømmene som dør på veien er uendelige.
De overlevende, de som klarer den strabasiøse ferden gjennom ørken, over høye fjellpassasjer og krysser Middelhavet i elendige farkoster blir ikke akkurat tatt i mot med åpne armer og båret videre på gullstol. De blir derimot ofte plassert i en plastbrakke, «telthus» eller i et gigantisk oppbevaringstelt med en stor logo fra en norsk leverandør, sammen med et femtitalls ukjente mennesker fra andre land og kulturer. Dette blir deres hjem i uviss fremtid.
I Hellas, der Dråpen i Havet har jobbet kontinuerlig siden 2015 står utfordringene i kø. Etter at mange organisasjoner har forsvunnet de siste årene ser vi store mangler innen helsetilbud, rettshjelp og distribusjon i flyktningleirene. I tillegg mangler det ofte profesjonelle oversettere, noe som er særlig kritisk i situasjoner som omhandler medisinske saker eller asylintervjuer. Andre innbyggere i flyktningleirene blir ofte satt til å oversette i saker som kan avgjøre liv eller død.
Den siste tiden har det vært omtalt i mediene at hundrevis av mennesker i flyktningleiren på Lesvos ikke lenger har krav på å få mat og flaskevann fra myndighetene. Det gjelder de som har fått innvilget asyl og de som har fått avslag på sin asylsøknad. Det er ønsket fra myndighetenes side at disse menneskene flytter ut av leiren. Dette er for så vidt ikke en ny situasjon, og har vært praksis siden sensommeren i fjor i flere andre flyktningleirer der Dråpen i Havet jobber og nå dekker flere akutte behov. Men mat er noe alle mennesker trenger – hver dag. Mangel på mat skaper fort konflikt, opptøyer og farlige situasjoner.
Det er fullt forståelig at det er ønskelig at de som har en avklart sak ikke skal oppta plasser for de nye på flukt som stadig strømmer til, men årsaken til at mange blir boende er at de ikke har noe annet sted å bo. Det er ingen som står klare med en bolig eller en jobb til de som har fått innvilget asylsøknaden sin. De står fullstendig på bar bakke i et ukjent land. Ofte venter de også på reisedokumenter som de er helt avhengige av for å kunne bevege seg fritt rundt.
De som har fått avslag blir ikke deportert ut av landet, slik praksis er i Norge, men ender ofte opp som hjemløse og papirløse uten noen som helst rettigheter. Deres eneste håp er å skaffe nok penger ved svart arbeid til å betale en menneskesmugler som kan få de til et annet land der de kan prøve ut saken sin på nytt. Vi ser stadig «taxier» som henter mennesker utenfor leirene for å kjøre de videre nær en grenseovergang. Samtidig har Europa sikret seg ved den omstridte Dublin-avtalen som gjør at de kan sende alle tilbake til første land asylsøkeren ble registrert i. Charterfly brukes ikke bare til solhungrige turister fra Nord-Europa som vil nyte sol og sommer i greske ferieparadis, men leies også inn for å dumpe mennesker uten rettigheter tilbake til det landet de naturlig nok først ble registrert. Mennesker blir kasteballer i et mislykket forsøk på europeisk samarbeid.
Vi snakker om byrdefordeling i Europa når vi snakker om mennesker som har flyktet. Byrden i denne sammenhengen er mennesket. Barna, fedrene, mødrene som har overlevd og som nå søker trygghet. I det de setter sin fot på europeisk jord er de stemplet som en byrde.
Så lenge vi bruker språket som vi gjør vil alle land i Europa fortsette sin konkurranse om å være strengest og mest inhuman. For hvem vil ha flere byrder?
Det er på tide at vi begynner å se mennesker som de ressursene de faktisk er, for behovet for overlevelse, rettigheter og trygghet vil ikke forsvinne med det første. Mennesker vil fortsette å forlate land i konflikt. Mennesker vil fortsette å søke seg mot områder i verden der menneskerettigheter overholdes. Mennesker som er sultne og ikke finner mat vil fortsette å søke seg til land der de kan brødfø seg selv og familien. Mennesker fra områder som snart ligger under vann vil garantert søke seg til områder som er trygge.
Og så lenge vi snakker om byrdefordeling vil ingen ta i mot disse menneskene med åpne armer og heller ikke få nytte av deres kompetanse, evner og erfaring.
Jeg kom nylig hjem fra Bosnia Herzegovina der Dråpen i Havet jobber inne i en flyktningleir i Sarajevo. Der møtte jeg en kurdisk 17-åring «Sarah» som bodde i leiren og som nylig var blitt en del av frivilligteamet vårt. På flytende gresk kunne jenta fortelle meg at hun og familien hadde bodd 4 år i Hellas, men hadde fått avslag på asylsaken sin og dermed hadde endt opp som papirløse. Både «Sarah» og lillesøsteren, som elsket å gå på skolen, måtte slutte og familien så ingen annen utvei enn å komme seg videre til et annet land i Europa. «Sarah» snakket i tillegg til kurdisk og gresk, også flytende engelsk med amerikansk aksent, tyrkisk, farsi og arabisk. Hennes store drøm var å jobbe med å utvikle grønn energi!
I mine øyne er «Sarah» en kjemperessurs på alle måter. Og vi møter så enormt mange som henne i alle flyktningleirene vi jobber i. Mennesker ER ressurser av natur. Ressurser som kan bli byrder derom de fratas alle muligheter til utvikling og til å bruke sine evner.
Hundretusenvis av ressurser som innehar viktig erfaring for Europa og verden er akkurat nå på utkikk etter nye områder de kan utvikle seg og bruke sin kompetanse. Vi burde stå i kø for å ta del i deres kunnskap. Kravene de stiller burde være overkommelige for de fleste land i Europa;
Trygghet – Rettferdighet og menneskerettigheter.