Blog

Mindre skummelt enn jeg trodde

Pensjonisten Kirsten Falkung (72) er ikke typen som liker å fremheve seg selv og innsatsen hun gjør for andre. Hun ønsker å ufarliggjøre det å reise ut i felt som frivillig. Og hun vil inspirere andre godt voksne til å tørre det samme.

Av: Lena Ronge Foto: Lena og Kari Ronge

Kirsten sitter på terrassen sin på Nesøya og leser dagens avis. Heller ikke i dag står det noe om gummibåtene som kommer over Middelhavet hver natt, om familiene på flukt, om alle dem som bor i leir, flere på andre og tredje året.

For under ett år siden dro Kirsten til Hellas for å se noe av dette med egne øyne. Hun reiser snart ned igjen, denne gangen med ulltøy i bagasjen. Leiren Nea Kavala ligger på en nedlagt flyplass nord i Hellas. Det er ingenting som skjermer, hverken for sola på sommeren eller mot den kalde vinden om vinteren. Kirsten har hørt kulda går gjennom marg og bein på den tiden hun nå skal tilbake.

Vinterjakker og tykt ulltøy for store og små – takket være sponsing fra lokale Lions-klubber kunne (f.v) Maren Farmen, Kari Ronge og Kirsten Falkung fra Asker ha med 14 kolli i adventstiden 2018.

Pensjonistlivet brått endret

Kirsten ble pensjonist etter et langt liv i jobben på barnenevrologisk avdeling på Rikshospitalet, der hun jobbet med barn med funksjonsnedsettelse. Men pensjonisttilværelsen ble annerledes enn forventet. Kirstens ektemann, Arnulf, døde for seks år siden, like etter hun hadde sluttet å jobbe.

I tillegg til tid med barn og barnebarn valgte Kirsten å fylle noen av dagene med frivillig arbeid I nærområdet. Lavterskeltilbudet Home-Start, som driver med forebyggende barnevern, Røde Kors og asylmottaket på Hvalstad, fikk kjenne hennes varme hjerte og hjelpende hender.

– En venninne og nabo som hadde vært en tur til Hellas, spurte om jeg kunne tenke meg å bli med neste gang hun skulle dra. Jeg nølte faktisk ikke særlig lenge.

Ikke så skummelt

– At du turte, sier mange. Men jeg tok et valg før jeg dro – jeg valgte å ikke dra ut til øyene. Det tror jeg hadde blitt for tøft . Å ta imot småbarnsfamilier rett fra havet og samtidig vite at de i tillegg har en forferdelig tid foran seg, hadde jeg ikke klart. Å reise til en veldrevet leir i Nord-Hellas var mindre skummelt enn jeg trodde. Det er så mange godt voksne som sier de ønsker å gjøre noe. Men det er få som drar og som kaster seg ut i det.

– Hva tror du holder dem tilbake?

– Mange føler seg kanskje maktesløse; tenker at det ikke spiller noen rolle. Det blir skrevet mye om disse naive menneskene som tror de skal redde verden. Hos de fleste frivillige har ønsket om å være et medmenneske, gjøre en liten forskjell, vært drivkraften. Ikke å redde verden. Det gir en god følelse å kjenne at ”lille jeg” kan gjøre en liten forskjell, akkurat her og nå.

– Dessuten lever vi ganske behagelige liv i Norge. Å reise til en flyktningleir er jo alt annet enn behagelig. Men det er svært meningsfullt. Og slett ikke skummelt. Jeg reiste med organisasjonen Dråpen i Havet. Vi hadde helt klare arbeidsoppgaver hver dag. Det var forutsigbart og velorganisert. Jeg reiste sammen med en som hadde vært der før, og det kjentes veldig trygt. For det er jo en del å bearbeide, selv i velfungerende leire.

Gjøre en forskjell

– De som bor i leir, må forholde seg til veldig mange mennesker, mange utskiftinger. De fleste har en traumatisk historie i bagasjen. Samtidig prøver de å opprettholde en viss verdighet. Det å møte dem med respekt og likeverd, være imøtekommende og vise forståelse, betyr så mye. Noen ganger kan et smil, en klem eller et vennlig, anerkjennende blikk være nok til at et menneske føler seg sett. De er jo helt vanlige mennesker, slik som deg og meg. Med de samme behovene som deg og meg. De har bare mer i ryggsekken.

Jwanna (5) serverer Kirsten (72) kirsebær og kokoskake som mamma Ajsha (37) har bakt.

– Har du et øyeblikk eller møte som har festet seg?

– Jeg er bestemor, og det å møte mange på samme alder som barnebarna, det gjorde noe med meg. Det var spesielt et brødrepar som var alene på flukt. De hadde mistet begge foreldrene. Den yngste av dem var rundt 14 år. Han kunne ikke forstå hvorfor han ikke kunne bli med meg hjem. Det var tungt å vite at det sikkert tar lang tid før han får tilbake en trygghet i livet sitt. Jeg ser alt barnebarna mine har, hvilket liv de lever. Og så lurer jeg på hvilken fremtid han har. Jeg tenker ofte på ham.

Kirsten (73) og Noor (33) Middagsinvitasjon hjem til en syrisk familie, etterfulgt av strikkeopplæring.

Deler det lille de har

– Jeg møtte også flere familier som gjorde inntrykk. Spesielt en, der far var en svært ulykkelig mann. Det yngste barnet hans på fem år hadde vært på flukt hele livet. Han kunne av og til virke oppgitt og frustrert over at livet ble slik. Likevel inviterte de oss ofte inn i containeren sin og serverte de deiligste retter. De delte på det lille de hadde.

Kirsten er selv et etterkrigsbarn. Familien hennes levde sparsommelig og nøysomt da hun vokste opp.

– Som de fleste andre familier på den tiden. Med årene har jo velstanden økt og økt, så mye i livet er blitt lettere tilgjengelig. Det samme gjelder de menneskene du møter som flyktninger. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan disse menneskene, som har levd som meg, nå sitter uten noe. Hvordan de må føle seg. Det er hjerteskjærende.

Noen utfordringer

– Hva slags mennesker er de frivillige?

– Jeg må innrømme at jeg ble overrasket. Siden Dråpen i Havet er en norsk organisasjon, hadde jeg trodd at det ville være flest nordmenn. Men foruten min venninne og meg var det kun én annen norsk dame. Ellers var det kvinner og menn fra hele verden, og fellesspråket var engelsk. Det kunne fort blitt litt vanskelig, for jeg er ikke så trygg på engelsk. Men det gikk raskt over, alle la godviljen til.

I desember er det godt med fyr på peisen også i Hellas, Kirsten (t.v) og hennes meddråper fra siste tur sammen med vertskapet for Astro – et familiedrevet hotell i Polikastro.

– Hva med alderen din?

– Jeg var den eldste, og det synes jeg er synd. For tenk alt det vi eldre har å bidra med! Mange av de yngre har sine styrker og kvaliteter, men det har sannelig vi eldre også. For mange føles det kanskje tryggere å ta kontakt med en med lengre livserfaring. Særlig kanskje for kvinner med små barn. Da kan man gå inn som en slags «bestemor». Det føltes veldig meningsfullt.

– Av de unge var det like mange kvinner som menn. Men av oss godt voksne var menn helt fraværende. Det er underlig egentlig. Det finnes så mye kompetanse som trengs i en leir, både det menneskelige, men også andre fysiske ting, som sortering av mat og klær eller små byggeprosjekter.

– Hvordan bodde dere?

– Vi bodde på et enkelt hotell i nærheten av leiren. Sengene var gode og betjeningen utrolig hyggelige. Mange blir forundret når jeg forteller at vi betaler alt selv. Jeg kunne selvfølgelig heller valgt å ta en langhelg i Roma, men for meg gir dette mer mening. Jeg har blitt gitt så mange muligheter bare ved å være født i Norge. Jeg ønsker å gi noe tilbake., men det betyr ikke at jeg også gjerne tar en helgetur til Roma, sier Kirsten smilende.

Publisert i Hjemmet_uke 6-2019

Post a comment