Det hele startet med en dråpe

Av Trude Jacobsen, grunnlegger av Dråpen i Havet

Jeg sakner farten i det jeg kjører forbi. Det er 30 grader i skyggen og den varme middelhavsluften står stille denne dagen sent i august. Det lukter svakt av grus, hav og oregano. Jenta som stabber seg sakte oppover den bratte grusveien er ca 3 år gammel, på alder med min egen datter Isabel. Hun er blond i håret og øynene er fulle av noe jeg aldri før har sett hos et såpass lite barn. Jeg ser hun er totalt utmattet og at den lille kroppen vil bruke mange dager på å gå de 70 kilometerne inn til registreringsleiren i Mytilini. Samtidig har hun en innbitthet i blikket, og de blå øynene hennes forteller meg at hun må klare dette. Hun må klare det for sin mor som går ved siden av og bærer på lillebroren, som er på alder med min egen sønn. De har ikke noe valg. Reisen de har lagt ut på betyr liv eller død for den lille familien på tre. Der og da blir de meg og mine to små i mitt hode! Jeg passerer sakte og reaksjonen kommer umiddelbart. Aisha, den syriske kvinnen i passasjersetet ved siden av meg forstår, og hun strekker ut en hånd og tørker tårene som lydløst triller nedover kinnet mitt. Bilen er allerede fylt opp av små barn og mødre som er i nøyaktig samme situasjon som familien vi nettopp passerte. Å måtte velge ut noen få som skal få hjelp, av så uendelig mange som trenger det, er både vondt og hjerteskjærende, men likevel så utrolig mye mer meningsfullt enn å ikke gjøre noe.

Avsnittet over skrev jeg ned etter min første dag på Chios. Dråpen i Havet ble ”født” fredag 21. august 2015. Ikke som en ide om en hjelpeorganisasjon, men som et akutt behov for å se menneskene bak de stadig økende tallene vi hørte om med ujevne mellomrom på nyhetene denne sommeren. Tallene som ble nevnt i en bisetning, etter de ”viktige” nyhetene om hvordan en eventuell ”grexit” ville påvirke økonomien i Norge og Europa. Tallene som dukket opp som en fotnote i diskusjonene om Norge hadde kapasitet til å håndtere 8000 asylsøkere, over en tre-års periode.

Denne fredagen ble det rapportert på radioen at 130.000 flyktninger hadde ankommet Europa via de greske øyene i løpet av årets syv første måneder. De ble omtalt som flyktninger, ikke mennesker. Denne fredagen, under akkurat dette radioinnslaget kom behovet for å se med egne øyne. Hvem er de som kommer? Stemmer det at det nesten bare er menn, slik det ble fremstilt i norske medier? Hvordan klarer små greske øysamfunn å håndtere dette? Jeg hadde selv kommet hjem fra ferie i Athen bare fem dager tidligere, uten å merke noe som helst til denne strømmen av mennesker. Selv det greske nyhetsbildet formidlet svært lite om hva som hendte på øyene i øst.

Åtte dager senere var jeg på vei til Lesvos. Destinasjonen var mer eller mindre tilfeldig valgt. Reisemålet var avhengig av hvilken reisearrangør som ville la meg ta med masse ekstra bagasje. Facebookgruppen Dråpen i Havet var opprettet slik at venner og familie kunne følge med på reisen. Navnet var valgt fordi jeg tenkte at med så mange mennesker som trenger hjelp, vil mitt bidrag være lite og nesten ubetydelig, som en dråpe i havet.

Synet som møtte meg da jeg godt over midnatt kjørte fra flyplassen og til Molyvos nord på øya ga meg frysninger, til tross for at augustnatten holdt nærmere 30 grader. Hundrevis forflyttet seg langs veiene, uten annen bagasje enn små, sovende barn. Gamle mennesker på krykker kavet seg fremover i natten. Mennesker sov langs veiene. Jo nærmere Molyvos jeg kom, jo flere mennesker.

De påfølgende dagene skulle vise seg å bli travle. Den første gummibåten jeg var med på å ta i mot kom inn nedenfor en bratt skrent, ca 4 kilometer etter at den asfalterte veien sluttet. Lettelsen man kunne lese i øynene på menneskene var påfallende. Endelig i trygghet. Endelig fast land under føttene. Klemmer, tårer, selfies. ”Vi er reddet. Takk Allah”. Jeg hadde fylt opp leiebilen med vann, bleier, klær og sko, noe som ble kjærkomment mottatt da de som kom i land hadde måttet kaste alt av bagasje over bord, da båten hadde tatt inn vann. En ung kvinne kommer opp til meg. Hun er gravid med tre uker til termin. Hun forteller at vannet har gått. Hun venter sitt første barn. Det blir ringt etter ambulanse, men den kan ikke komme.

Fra denne skrenten må disse menneskene gå 70 kilometer for å komme seg til flyktningmottaket der de må registrere seg. 70 km er langt å gå når man bærer på små barn, og i tillegg er våte og slitne selv. Det er uendelig langt når man er høygravid eller er kvinne over 75 år og har ferske, ubehandlede krigsskader. Av de ca 60 menneskene ombord i denne gummibåten fikk jeg stablet 12 stykker inkludert meg selv inn i den lille leiebilen. Resten måtte begynne å gå den lange veien.

Etter tre travle døgn på Lesvos reiser jeg hjem til Norge med et kaos av inntrykk og tanker. Her trengs det hjelp! Hvordan kan jeg best hjelpe flest mulig? I løpet av disse dagene hadde det kommet inn 2000 mennesker daglig til strendene nord på Lesvos og jeg hadde ikke sett tegn til en eneste organisert hjelpeorganisasjon. Jeg postet denne (link til videosnutt) og bestemte meg for å gjøre noe mer med alle tilbudene om hjelp hjemmefra. Facebookgruppen hadde vokst fra 200 til 11.000 i løpet av disse få dagene jeg hadde vært borte og svært mange ville hjelpe til. Det var intet annet å gjøre enn å brette opp ermene for en bedre verden! Det var kanskje bare en Dråpe i Havet, men med mange nok dråper av godhet fylles havet til slutt.

Videoen under er fra min første bistandsreise til Hellas.