Blog

Strandet

Jeg heter Sofia Lobo. Jeg er 50 år. Jeg er skuespiller i teatergruppen “A Escola da Noite”, i Coimbra, Portugal. På scenen, som i det virkelige liv, har jeg alltid vært mer fascinert av fortellinger der rollefigurer har blitt redusert til sine dypest innebygde karakteristika , strippet for materielle eiendeler for å gjøre livet enklere.

Men om dette skjer i virkeligheten er det mye verre enn på scenen. Da jeg begynte å se reportasjer på TV om mennesker på flukt fra krig, til Europa, tenkte jeg at det nå var på tide å gjøre noe, ikke bare bli sint og trist. Vi ble tilskuere til scener som for vanlige folk som meg, ble for mye. Vi, som alltid har levd i fred. Overfylte båter med mennesker uten en eiendel begynte å fylle mine daglige tanker og nattlige mareritt.

 

Sofia Lobo

 

Jeg tror de fleste av oss bruker mye tid og energi på å snakke stygt, være i mot, kritisere det ene og det andre, mennesker og situasjoner. Men mange gjør lite konkret for å endre noe. Mye mindre enn vi reelt sett har kapasitet til. Jeg har aldri vært en som gjorde opprør eller gikk i fronten i protesttogene selv om jeg vet hva jeg står for. Jeg synes det er vanskelig å holde gode og engasjerende appeller og har alltid forblitt stille bakerst i troppen. Jeg liker ikke å være slik, men sånn er jeg og jeg har innsett at noe kan en ikke endre på i sin egen personlighet. Selv om en ønsker det.

August 2016 ble et vendepunkt for meg. Da først ble verden virkelig klar over hvordan Hellas, et land som opplever like stor krise som mitt eget land Portugal, ble gjort ansvarlig for et stort antall strandede flyktninger. Jeg bestemte meg prompte for å jobbe frivillig, hjelpe til med hva som helst som ville være nødvendig der og da. Litt hjelp kunne jeg gi. Jeg kunne ha valgt et annet land i Europa, eller et land utenfor Europa som må håndtere enda større mengder av krigsflyktninger.

Ferden gikk til Aten. Det var faktisk første gang i mitt liv jeg dro alene til et land jeg aldri hadde vært i før. Jeg fant informasjon på nettet, jeg kjente til noen hjelpeorganisasjoner, hadde satt meg inn i situasjonen. Jeg gjorde mitt valg. Jeg leide et lite hus, kjøpte flyreisen, pakket sekken og dro. Jeg var frivillig med Dråpen i Havet, en liten norsk hjelpeorganisasjon, som sammen med andre små enheter prøver å fylle hull og tilfredsstille behovene som de store organisasjonene ikke greier å ta unna. Organisasjonen jobber mest med kvinner og barn, men ikke bare. Jeg jobbet i Skaramangas camp, den største flyktningeleiren i Hellas med 3200 innbyggere. Syriske, irakiske og afghanske flyktninger. Jeg arbeidet hovedsaklig med barn og unge mennesker, med mål om å gi dem litt glede og adspredelse for å få dagene til å gå. Smil, klemmer og lek kan gjøre underverker. I tillegg til “dag-til-dag” aktiviteter, organiserte vi også større prosjekter, slik som Skaramagas Olympic Games og Skaramagas Got Talent. Dette ble to veldig rike uker, som jeg, tilbake i Portugal, aldri vil glemme.

Da jeg hadde mulighet for ferie igjen, fire måneder senere, dro jeg tilbake med samme organisasjon. Igjen, jeg kunne ha dradd til et annet land. Men jeg hadde forelsket meg i Hellas, dets folk, deres hjertevarme og kjærlighet for andre mennesker, gjestfriheten. Jeg kunne dradd til Chios eller et annet sted I Hellas. Men jeg hadde lagt igjen hjertet mitt i denne campen. I Skaramangas, hvor jeg hadde fortsatt å kommunisere med noen av barna og de unge. De sendte meg regelmessig blomster og hjerter på whats app og messenger i mangel på ord og felles språk.

Jeg dro tilbake til Skaramangas. Det var ikke sommer lenger. Det var kaldt, veldig kaldt, derfor var det vanskelig å drive med aktiviteter for barn ute. Jeg tilbrakte dermed mer tid nå på lageret til Dråpen i Havet hvor jeg sorterte sko og klær til distribusjon i leiren. Jeg deltok i en prosjekt hvor vi delte ut sko, støvler og annet fottøy til rundt 65% av innbyggerne i leiren. I løpet av seks dager var vi rundt tjue frivillige fra denne lille organisasjonen og vi delte ut mer enn 2300 par med sko! Hver person kunne velge sitt par. Det var en monumental jobb å finne rett størrelse og behov til så mange mennesker. Jeg er veldig stolt over å ha deltatt i dette prosjektet.

 

Warehouse Skaramangas2               Sofia skodistribusjon

 

Å jobbe sammen med andre frivillige er fantastisk! Det er gode mennesker med store hjerter som innehar de samme verdier. De er i stand til å dele det de har, og det de ikke har med en helt spesiell ånd og gavmildhet. Ingen av de frivillige jeg ble kjent med sommeren før var i Aten på denne tiden, men energien og samholdet var det samme. Vi stolte på hverandre. Vi gikk godt i lag. Man blir fort kjent med mennesker da det er liten tid å utveksle før en må si ha det til noen og hei til noen nye. Det er stor rotasjon av mennesker og følelser som jeg ikke helt har blitt vant til enda, det er alltid tårer ved avskjed. Men ennå flere tårer i avskjeden med flyktningene. Flyktningene har lite, men det er alltid invitasjoner til te hos yazidiene eller middag hos syrerne. Jeg fikk klemme og møte igjen mange av flyktningene, det var herlig, men samtidig ubegripelig trist å se at de fremdeles var her mange måneder senere. De fleste uten konkrete planer for fremtiden, ingen aning om hvor og når de eventuelt blir “sendt” videre. Det er hardt å komme og gå. Vite at når jeg har litt penger og tid til overs, kan jeg dra tilbake. De kan ikke dra noe sted.

De forblir i leirene. I det minste er de relativt trygge der, og de får nok mat av den greske marine og kan koke litt selv, selv om all maten ikke er like smakfull og næringsrik. Men deres liv står på stedet hvil. De bruker mye av hverdagen på å stå i ulike køer. Da må de alltid identifisere seg selv, med nummer, ikke navn. De er bare et nummer. Mesteparten av barna går ikke på skole, jeg merket at de var blitt mer utålmodige og aggressive enn de var i sommer, for fire måneder siden. De voksne kan ikke jobbe grunnet mangel på papirer og mangel på arbeid i Hellas. De føler seg unyttige, verdiløse. Ofte befinner deler av en storfamilie seg i mange ulike land. Det er ufattelig for oss vanlige, frie mennesker å forstå hvordan de holder ut dette. Hvordan de kan forbli såpass rolige og ikke gjøre opprør, protestere. Politikere hele verden over, våre beslutningstakere, de som på en eller annen måte star bak alle kriger, behandler disse menneskene som nummer, ikke som mennesker. Jeg er overbevist om at hvis noen av våre politikere hadde stått ansikt til ansikt med disse menneskene og sett dem i øynene, så hadde beslutninger blitt tatt fortere, og lidelsene hadde blitt mindre.

 

Skaramangas evening                 Fra Sofia Lobo Skaramangas

 

Det snødde da jeg dro fra Aten. Mange av flyktningene bodde i enheter uten varme, de mest uheldige i telt. Noen døde av kulde. Selv fikk jeg bronkitt. Mange av disse menneskene, etter å ha mistet absolutt alt, sitt hjem, familie, land og verdighet, måtte i tillegg lide seg gjennom en ekstremt hard vinter i Hellas. De hadde hatt forhåpninger til Europa. De hadde gitt alt for å komme hit. Nå blir de behandlet som undermennesker.

Aldri i hele mitt liv har jeg følt meg så nyttig og elsket som i Skaramagas!

Om jeg skal tilbake? Ja, så snart som mulig.

Sofia Lobo, skuespiller, Portugal

Post a comment