«Jeg har ikke penger til å kjøpe klær,» sa en ung mor fra Syria. «Jeg ønsket nytt undertøy og har funnet det jeg trenger, men jeg ville også gjerne ha noen klær til barna mine.»
Det var et ønske som gikk igjen hos mange av damene i køen. En syrisk universitetsprofessor som stod på sidelinjen med sin mann og to barn, delte også sine tanker;
«Det ville være deilig hvis dere kunne organisere et slags marked, der vi kunne komme og velge hva vi ville, og velge de fargene vi liker,» foreslo hun. «Men jeg vet det er ikke lett, og jeg er fornøyd med de klærne jeg fikk i dag.»
På spørsmålet om det var andre ting som kvinner i leiren trengte, svarte hun: «Du vil kanskje tro at dette ikke er viktig, men for oss ville det bety mye hvis vi kunne ha litt sminke!» Hun snakket med stor verdighet.
Omsorg for folks psykiske velvære samt deres fysiske behov, bør være et mål for all humanitær hjelp. Og selv om makeup kanskje ikke umiddelbart virker som en prioritet i forhold til å ha et sett med nye klær, kan det likevel innebære å gjenopprette en liten grad av normalitet i livene til kvinner som er utsatte for ubehagelige og ofte svært stressende forhold i leiren. Om noe kan kalles normalitet for de som venter og venter – noen ganger i flere måneder – på at deres asylsøknader skal behandles.
På den andre dagen av distribusjonen var det flere hundre menn, både unge og gamle, som stilte opp og ventet utålmodig på joggebukser og votter. Det var mye forhandlinger, og noen hevet stemmene – mennene viser seg å være like opptatte av størrelse og farge og design av sine klær som kvinnene.
«Dette er ikke originalen,» sa en høy algerier, og fingret med det syntetiske stoffet på sin nye sorte joggebukse med tydelig forakt. «Disse ble laget i Kina. De beste er laget i Tyskland. Med ett slo han opp et stort smil og sammen med to kompiser ba han om å bli tatt bilde av med sitt nye antrekk, og la flirende til «Jeg bare tulla! «
Med begrensede midler må vi ta vanskelige avgjørelser mellom å kjøpe billigere klær og få den mengden vi trenger, eller dyrere som nok vil vare lenger, men som kan bety at vi ikke har nok til at det blir nok til alle,» forklarer Jeppe Mariager–Lam, en av de langtidsfrivillige «Dråpene» som bidrar til å organisere distribusjonen.
«Det gjelder generelt hvordan bistanden forvaltes,» fortsatte han mens han gestikulerer mot leiren der ulike organisasjoner er i sving. «Det gjelder teltene, presenningene, dusjene og toalettene, solcellepaneler for oppvarming av vann …. Det er dilemmaet rundt kvalitet og kvantitet som berører oss alle.»
Distribusjoner i en leir så stor som Souda, som i dag huser rundt 800 asylsøkere, mange av dem fra Syria, Irak, Iran og Afghanistan, må forberedes dager i forveien. Når det gjelder klær for eksempel, må man ta kulturelle forholdsregler, spesielt for kvinner som trenger lange ermer, løstsittende topper eller kjoler som ideelt sett skal nå til knærne.
Hver distribusjon må også koordineres med de andre hjelpeorganisasjonene, og med lokale myndighetene som er ansvarlig for driften av Souda. «Vi driver stadig og sjonglerer prioriteringer og prøver å finne kompromisser,» sier Sarah Unsworth, lagersjef. «Men det er alltid tilfredsstillende når vi kan gi folk et verdig valg med hensyn til hva de trenger.»
Dråpen i Havets distribusjon denne uken gikk bra, og involverte alle de frivillige.
«Jeg så en ung afghansk jente velge et skjerf til seg selv og en grå ull topp,» sa Trude Mæhlum fra Norge i løpet av en kaffepause. «Jeg har ofte sett henne i leiren, hun smiler og leker med sine yngre søsken. Det var ikke bare ansiktet hennes som så glad ut i dag. Jeg kunne se et smil i øynene også.»