Blog

“Rezas” drøm om et vanlig hverdagsliv

I dag er det FNs internasjonale barnedag, og vi ønsker å benytte denne dagen til å rette fokuset på barn som lever på flukt. Tusenvis av barn tilbringer store deler av barndommen sin i flyktningleirer med livet på vent. For de fleste av dem oppfylles ikke retten til utdanning som blant annet følger av Barnekonvensjonens bestemmelser. De mangler trygghet og sikkerhet i leirene, og har ingen håp eller garanti for fremtiden. Vi har møtt “Reza”* som er 14 år gammel, og bor i flyktningleiren Skaramangas. Hans største drøm er ganske så hverdagslig for mange, nemlig at faren skal få seg en jobb så han og søsteren kan få gå på skole hver eneste dag. Les mer om hans historie, livet i leiren og hans tanker om fremtiden.

Av: Vibeke Hoem og Maria Sagen Vodentsis

 

Et første møte med Reza

Vi befinner oss i flyktningleiren Skaramangas, og venter på å møte Reza. Han er omtalt som en av beboerne som alle vet hvem er, og som vanligvis henger rundt hjertet av Skaramangas, Community Center. Det er her i dette samfunnshuset at de fleste aktiviteter og undervisning foregår ut i fra i leiren.

I hjertet av Skaramangas ligger Community Center. Foto: Vibeke Hoem

Da vi ser Reza for første gang, smiler vi begge fordi vi allerede har lagt merke til han etter kun en dag i flyktningleiren. Han er lang og tynn med et stort smil. Vi spør om vi kan snakke litt med han, og det vil han gjerne. ”Jeg har vært her lenge”, sier han, før han fortsetter ”jeg kan fortelle dere alt”. Men først må han gjøre noe, så vi blir enige om å møte han igjen en time senere. 

Da Reza dukker opp igjen går han verdensvant og lokalkjent inn på Hope Library der han setter seg ned. Reza er bare 14 år gammel, men han virker så mye eldre i måten å være på. Noen hilser på han på vei inn, og han sier at han bare skal prate litt med oss. Han vrir seg litt på stolen, og vi spør han hvor lenge han har vært her. – Ca. to år sier han, mens han kikker ut gjennom døren på Hope Library.

 

Den lange reisen

Familien hans har reist langt, og gjennom mange land før de kom til Lesvos. Afghanistan, Pakistan og Irak er noen av landene de har vært innom. Når han snakker om den lange reisen til Lesvos syntes han det er vanskelig å huske tiden de har brukt på reisen. Først nevner han uker før måneder til han til slutt ikke vet hvor lang tid de brukte. Vi prøver å snakke om noe annet før han forteller om en hendelse fra båtoverfarten fra Tyrkia til Lesvos som var skremmende. Midt ute på havet ble de plutselig klar over at lillesøsteren var borte, de kikket ned i det svarte havet, og så at hun hadde sklidd ut av båten og ned i vannet. Et panisk minutt fulgte dem før moren fikk tak i søsterens arm og dro henne opp. Det blir stille.

 

”Her i Skaramangas er det bra”

Reza og familien var i en annen leir først som var ille før de kom til Skaramangas. – Men her i Skaramangas er det bra sier han. Vi spør han om hva han drømmer om og da sier han:

Min største drøm er at hele familien skal få opphold i Hellas, at faren min skal få jobb og at jeg og søsteren min etter hvert kan begynne på skole. Jeg drømmer om å bli pilot, sier han stolt mens han smiler så bredt at alle tennene kommer til syne.

Da vi har snakket litt og er på vei ut i leiren igjen spør vi om han kan vise oss hvor han bor, og han peker stolt på containeren der han bor. Containeren han peker på er midt i det som omtales som ”den fineste gata i Skaramangas”. Årsaken er alle blomstene som er plantet utenfor containerne. Han smiler bredt da vi tar et bilde, og retter på klærne før han stiller seg opp. Stolt.

Reza inne i flyktningleiren Skaramangas. Foto: Vibeke Hoem

 

Hverdagen i flyktningleiren og livet på vent

Han spør om vi vil være med inn, og vi nøler litt for å ikke trenge oss på, men Reza insisterer. – Dere må jo møte familien min sier han. Bare vent litt., sier han og banker på døren. En dame åpner døren så vidt, og de prater litt sammen før han sier – kom inn, dere må bare være med inn. Vi følger etter han inn i en liten gang før det deles opp i et rom til høyre og et til venstre. Det er fint med litt ekstra plass sier de. Vi setter oss i rommet til venstre som består av en kjøkkenbenk og et oppholdsrom med et stort teppe. På kjøkkenbenken ligger det en stor melon klar til å skjæres opp. De ber oss om å sette oss og vi sitter i en ring. Lillesøsteren kommer inn, og de tuller og ler. Vi sitter og snakker litt, og Reza oversetter det vi sier til foreldrene, som svarer tilbake via Reza. De spør om vi vil ha vannmelon i det vi skal dra, men vi blir heller enige om å møte Reza senere på kaia. Vi sier til faren at han kan være stolt av sønnen sin, og at vi håper at han blir pilot en dag. Faren takker og smiler stolt mens han kikker bort på sønnen sin.

En vanlig formiddag i Skaramangas. Barn som leker i vannpytter fra regnet tidligere på dagen. Foto: Vibeke Hoem

Da døren lukker seg bak oss tusler vi langsomt ut av den ”fine grønne gaten” og inn i leiren igjen. En takknemlighet for åpenheten og gjestfriheten familien har vist oss til tross for situasjonen de befinner seg i er noe av det vi snakker om mens vi fortsetter ned mot kaia i den svale brisen fra sjøen. Vi gleder oss allerede til å møte Reza igjen senere. Samtidig kjenner vi på håpløsheten som hviler som et tungt teppe over hele leiren.

Men snart skal vi tilbringe mer tid med Reza igjen, og være med på ettermiddagens barneaktiviteter som finner sted i leiren om kort tid – ingenting føles mer betydningsfullt enn det akkurat nå.

*Reza er et fiktivt navn for å sikre anonymitet

 

Visste du at?

  • Dråpen i Havet er den eneste norske organisasjonen som fortsatt er til stede inne i flyktningleirene Skaramangas, Elefsina og Nea Kavala på fastlandet?
  • 40 % av de som bor i flyktningleirene er barn
  • 65 000 mennesker er fortsatt på flukt i Hellas

 

Les mer om oss og vårt arbeid her: www.dråpenihavet.no

 

Laget av barna i Skaramangas under barneaktiviteter som er en av aktivitetene som Dråpen i Havet organiserer. Foto: Vibeke Hoem

FNs konvensjon om barns rettigheter

Alle barn…

…er like mye verdt.

…har rett til et navn og en nasjonalitet.

… har rett til beskyttelse.

…har rett til helsehjelp og nok mat og drikke.

…har rett til å si sin mening og bli tatt på alvor.

…har rett til å gå på skole.

…har rett til lek, fritid og hvile.

…har de samme rettighetene.

 

 

 

 

 

 

Post a comment