Skrikene fra dypet; ett år siden Adriana.

«Hei, mitt navn er “Alex”. Jeg er fra Syria og er en av de overlevende fra Adriana-forliset.» Meldingen kom inn på WhatsApp en kveld mens jeg så et program på TV.

Det hadde gått omtrent en måned siden den forferdelige tragedien, som forårsaket at hundrevis druknet utenfor vestkysten av Peloppones i Hellas. Fartøyet, Adriana, fraktet hundrevis av desperate sjeler da det kantret nær landsbyen Pylos, og forvandlet deres håp om frihet og beskyttelse til et mareritt.

Kort tid etter kom det en ny melding fra enda en overlevende. Begge disse personene bodde i flyktningleirer i Hellas. Deres situasjoner var uutholdelige. De led av dype traumer og stor frykt for hva som ville komme, og ingen hjelp var i sikte. En av dem hadde til og med mistet et kjært familiemedlem i tragedien. Til tross for deres lidelser hadde vi nesten daglig kontakt de neste ukene.

Risikerte fengsel på livstid

Tragedien ble raskt «gamle nyheter», da et annet skipsforlis fanget medienes oppmerksomhet bare noen dager etter Adriana sank. En ubåt med fem personer ombord, inkludert en britisk milliardær, var savnet etter en ekspedisjon for å dykke ned til vraket av Titanic. Søket etter ubåten og de fem ombord var massivt, inkludert dykkere fra den amerikanske kystvakten.

Hvem dykket etter passasjerene på Adriana? Hvem annonserte navnene på de druknede barna i mediene? 

104 personer overlevde Adriana-tragedien. Ni av de overlevende, alle egyptiske menn, ble anklaget for menneskesmugling og for å ha forårsaket skipsforliset. De risikerte fengsel på livstid, til tross for at andre overlevende motsa anklagene. I mai henla retten i Kalamata anklagene mot mennene, og konkluderte med at hendelsen skjedde i internasjonalt farvann og derfor ikke var innenfor gresk jurisdiksjon.

Siste hvilested: Calypso-dypet

Den 14. juni er det ett år siden Adriana sank. Over 600 liv, mange av dem uskyldige barn, gikk tapt. De fant sitt siste hvilested ved Calypso-dypet, det dypeste punktet i Middelhavet, på 5000 meters dyp. Det overfylte fartøyet, som dro fra Libya seks dager tidligere, var på vei mot Italia. Vitnesbyrd fra overlevende sier at etter seks dager uten mat og vann ble situasjonen på båten kritisk, og folk drakk sjøvann for å overleve. Videre forteller vitner at to menn allerede hadde omkommet før forliset natten mellom 13. og 14. juni.

De siste årene har Middelhavet vært vitne til et alarmerende antall drukninger blant flyktninger. Nesten 30 000 mennesker har mistet livet mens de har forsøkt å krysse Middelhavet siden 2014.

Menneskerettighetene – vårt felles ansvar

Å beskytte livene og verdigheten til flyktninger som krysser Middelhavet krever akutt handling. Regjeringer, NGO-er og sivilsamfunnet må samarbeide for å sikre at Middelhavet ikke en dødsfelle slik vi har sett i økende grad de siste årene.

Det internasjonale samfunnet har en moralsk og juridisk forpliktelse til å beskytte de som flykter fra krig og konflikt. Flyktningkonvensjonen av 1951 sier klart at flyktninger skal beskyttes, inkludert å sikre trygge ruter til asyl. Europeiske nasjoner må følge sine forpliktelser ved å tilby trygge og lovlige passasjer, styrke søk- og redningsoperasjoner, og sikre human behandling og forhold ved ankomst.

Vi frykter at det vil bli mange flere «Adriana»-tragedier i fremtiden, med mindre det tas umiddelbare grep.

Det er alles ansvar å ikke lukke øynene for krisen som fortsatt daglig utspiller seg i havet ved Europas yttergrense, å kjempe for de som desperat trenger beskyttelse, samt å verne om menneskerettighetene.

Jeg holder fortsatt kontakt med “Alex”, som har klart å nå et annet europeisk land. Leveforholdene er bedre, sier han, og han får profesjonell behandling for sine traumer. Men sorgen er overveldende og tapet hans uendelig. 

Som han skrev til meg nylig: «Nå er det ett år siden. Jeg går til en psykolog. Jeg lider av sjokk, og om natten når jeg sover, gnisser jeg tennene sammen. Jeg mistet en av jekslene mine på grunn av dette. Jeg hører alltid stemmen til jenta som druknet rett ved siden av meg. Hun skriker, og jeg kan ikke redde henne.»