Steinar Koffelds bistandsreise til Lesvos oktober-november 2015

Steinar Koffeld er en av ca. 300 frivillige som har reist til de greske øyene Lesvos og Chios for Dråpen i Havet i løpet av høsten.

Steinar har delt mange fine bilder med oss, og etter at han kom tilbake fra sitt opphold på Lesvos, skrev han:

«Over en uke siden jeg kom hjem nå fra Lesvos og jeg begynner vel så smått å lande. Det har tatt noen dager og har vært spesielle dager i seg selv, men nå begynner jeg å få litt perspektiv. Noen av oss som har vært der nede hadde debriefing hos Dråpen i Havet i kveld og det var nok bra.

For det første er jeg veldig glad for at jeg i det hele tatt dro. Jeg var veldig spent i forkant og var flere ganger inne på å trekke meg. Å flagge at jeg skulle dra her på facebook var nok lurt så jeg holdt meg til det jeg bestemte meg for! Min fetter Espen Schive som hjalp meg med vadebuksene sa det bra rett før jeg dro: Where your comfort zone ends, thats where your life begins!

Opplevelsene der nede var helt spesielle og ulikt noe annet jeg har gjort. Masse dramatikk, frykt og desperasjon som selvfølgelig oppleves helt annerledes når man står midt oppi det enn slik det ser ut på TV. Samtidig jubel, glede og latter over å ha kommet over havet og for å ha nådd Europa. Aldri har jeg vel fått så mange klemmer fra store og små. Masse flotte mennesker, både blant de andre frivillige og flyktningene. Jeg var høyt oppe og langt nede og tilbake igjen. Gjerne innenfor kun noen minutter. Sterke følelser, lange dager, korte netter, mye jobb og ofte fysisk tungt. Men virkelig, virkelig givende. Å virkelig føle at man er til nytte og hjelper andre er fantastisk flott! Jeg tror det var Øivinn Øi som sa det et par uker før jeg dro – Selvtillit kan man trene opp, men selvfølelse får man bare ved å bety noe for andre. Det synes jeg stemmer bra.

Så er det fortsatt helt uvirkelig å se hvor mange rundt meg som virkelig ønsket å hjelpe til – både med penger, utstyr og oppmuntringer underveis. Til slutt var det rundt 24 000 på Lesvoskontoen! Jeg har allerede nevnt at mye gikk med til minibussen og forlengelse av oppholdet. I tillegg brukte jeg av disse pengene for å kjøpe inn store mengder vann, MANGE kasser bananer, kjeks, sjokolader, hundrevis av kjærligheter og jeg var også med å finansiere noen hundre sandwicher vi fikk hotellet til å lage som vi delte ut. Jeg har enda ikke helt oversikt over hvor mye jeg sitter igjen med når alle regninger er oppgjort, men det vil fortsatt være noen tusen igjen. Jeg har ikke helt bestemt meg enda hva jeg gjør med disse, men det vil uansett være noe som kommer til nytte på Lesvos. Igjen – Tusen takk til dere alle som bidro! Flotte mennesker er dere og jeg er stolt av at dere viste meg tilliten!

Å følge med på flyktningdebatten her hjemme er selvfølgelig litt annerledes nå etter å ha vært der og opplevd flyktningsstrømmen og enkeltmennesker på nært hold. Det som jeg nok synes er det verste her nå er polariseringen av debatten. Det begynner å bli mer og mer skyttergravskrig og det løser bare ikke det vi står ovenfor. Dette er stort, vi har kanskje bare sett begynnelsen og jeg tror ikke det finnes enkle svar. Det er en realitet at veldig mange mennesker er i bevegelse i verden og Europa nå og Norge kan ikke melde seg ut av dette. Europa kommer til å bli forandret – slik det har forandret seg mange ganger før. Vi må rett og slett brette opp ermene og håndtere dette konstruktivt sammen.

Til sist: Mange har lurt på om jeg skal ned igjen og til det må jeg vel bare si høyt og rungende: Kanskje. Opplevelsen av å virkelig være til nytte og i noen dager reellt kunne gjøre en forskjell for mennesker rundt en var sterk. Dråpen i havet har virkelig blitt en fantastisk plattform for «vanlige» mennesker som ønsker å gjøre noe og faktisk få mulighet til å bidra. Og tanken på å gjøre noe mer sammen med disse en plass, en gang, vokser i meg. Samtidig skjønner jeg at dette er for stort til at mitt lille bidrag spiller noen geopolitisk rolle så jeg stresser ikke (enda). Men for noen enkeltmennesker tror jeg det spilte en rolle at jeg var der. Og det kjennes godt.»