Nyheter og historier fra felt

Tankene vandrer fortsatt

Rimfrost dekker marker og trær i hagen på Heggedal i Asker. I vinduskarmen lyser den syv-armede lysestaken, som forteller at det stunder mot jul. Arne Martin er hjemme, etter tre og en halv måneds solidaritetsvandring gjennom Europa, men han er ikke helt tilstede.

Av: Anne Brit Sande, frivillig Dråpen i Havet

En del av meg er ikke kommet hjem. Jeg føler en tomhet. Det blir så kontrastfylt. Her er alle opptatt av gaver. Det er overflodssamfunnet, sier han ettertenksomt.
Jeg spurte hvordan overgangen fra Moria-leiren på Lesvos til Norge virker på han, og var forberedt på akkurat dette svaret. Alle frivillige dråper vil kjenne seg igjen i følelsen, og Arne Martin har kommet hjem til en spesielt krevende tid. Adventsidyll i Norge forsterker kontrasten til den overfylte leiren på Lesvos.

Et lite utsnitt av teltleirene i Moria.

I skrivende stund bor det anslagsvis 18000 mennesker i og rundt leiren Moria, et tidligere fengsel som er dimensjonert for 3000 mennesker. Jeg ber Arne Martin beskrive situasjonen i desember 2019.
– Det var vanvittig å se Moria leir nå, i forhold til i 2016 når jeg var der sist. Det er telt alle steder, tett i tett. Det var teltleir da også, men nå er hele åsen full, det er telt alle steder. Det var sol og fint vær da jeg var på Lesvos, men når det regner er forholdene så mye, mye verre. Av og til kommer et monster regn og da er det gjørme overalt mellom teltene. Det er masse barn, det er søppel i hauger og lass og ekstremt dårlige hygieniske forhold. Det er en do på hundre personer, og du må stå i kø i timevis for å dusje.
– Man kan bli imponert over at folk her tross alt er kreative. Jeg så flere enkle frisørsalonger, for eksempel. Det er ikke bare apati, flyktningene prøver å skape noe. Men, jeg husker spesielt den lille gutten som satt foran et bål, som han holdt liv i med oliventre greiner, mens han tørket klær. Han var tom i blikket, han ville ikke snakke. Det er mange traumatiserte barn i leiren, som huser rundt 5000 barn under 18 år, og det sies at 1000 av dem er alenebarn.

Mye tyder på at norske politikere ikke har samme virkelighetsbilder som Arne Martin. Media har de siste ukene begynt å formidle litt mer om situasjonen for flyktninger i Hellas, men norske politikere avviser å ta imot flyktninger fra Moria og andre leirer.

Han reagerer sterkt på holdningene blant politikere, og som kristen spesielt over ett parti.
-Det er heilt ukristelig når KRF nekter alenestående barn å få komme til Norge. Jeg kan ikke forstå at man ikke kan ta imot 100 enslige barn fra Moria!

Opprører dette deg?             

-Ja, jeg synes det er hjerteløst og historieløst! Jeg blir flau av å være norsk. Når man sier at det å hente barn som er alene i flyktningleirer til Norge, utgjør en fare for at flere kommer hit, er det helt hårreisende. Hvordan kan en fireåring alene i Moria være en fare for norsk velferd? Er det å få han til Norge en trussel mot vestens overflod?

Arne Martin Thingnes’ vandring er kalt en solidaritetsmarsj. Marsjen kan betraktes som en motreaksjon til den politikken som blir ført, og en innsats for å vekke opinionen mot holdningene som ligger til grunn for denne politikken.
– Det som skjer nå er det motsatte av solidaritet, det er egoisme, slår han fast. Velferdsstaten vår er bygd på en solidaritetstanke. Når man ser holdningene på ytre høyre og hører argumentene om at vi ikke kan redusere på vår velstand for å hjelpe flyktninger, så strider dette mot hva Norge er, våre verdier og hva vi har bygd opp i etterkrigstiden, sier Arne Martin engasjert.

Tre par sko

Avgang fra Pollen i Arendal.

Arne Martin har hatt god tid til å tenke. Han gikk fra Arendal i august og har vandret sørover i Europa, gjennom Danmark, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Polen, Ungarn, Serbia, Makedonia og Hellas. Arne Martin ankom Lesvos i Hellas i begynnelsen av desember. Han har gått til sammen 2700 kilometer og «slitt ut» tre par sko på veien. Han har gått med ryggsekk, ofte lettkledd i shorts, men også med vindtette og vanntette klær i ruskevær. Han har gått på fredfylte stier og på sterkt trafikkerte veier. Han har møtt vennlighet, gjestfrihet og medmenneskelighet.

Skoene er par nummer tre. Ullsokkene fikk han av en bestemor i Nord-Makedonia. De solgte klær som gav inntekter til arbeid for flyktninger. Fantastiske mennesker, sier Arne Martin Thingnes.

-Idéen om en solidaritetsmarsj kom på en lang biltur på New Zealand i jula i fjor. Sammen med kona besøkte han sønnen som bor der. På den lange bilturen på Nordøya tenkte Arne Martin ut hvordan han ville bruke sitt første år som pensjonist.
– Det jeg ønsket var å sette fokus på den urimeligheten det er at flyktningene sitter i disse leirene og Europa betaler seg fri fra ansvaret. Tanken om at alle land i Europa skulle ta imot flyktninger og gjøre sin del, ville vært en helt overkommelig oppgave. Jeg ønsket å sette fokus på dette og prøve å snu holdninger. Det er vanlige mennesker i Europa som velger sine politikere. Jeg kunne reist og jobbet som frivillig i en leir, slik som i 2016, men tenkte jeg kunne prøve å gjøre noe mer for å vekke opinionen.
– Det er hverdagsmenneskene som stemmer på politikere, som er vanskelige å påvirke. Man må tenke langsiktig. I Ungarn var det lokalvalg i Budapest og opposisjonen vant. Det var ikke de innvandringsfiendtlige, men motkreftene, som vant lokalvalget. Det gir litt håp. De har betydning når flere mennesker endrer den forferdelige egoismen og proteksjonismen som råder i Europa.

Arne Martin Thingnes har vandret langt før, han har gått flere pilegrimsturer.
– Solidaritetsmarsjen har litt av det samme i seg, fordi jeg gikk for en sak. Jeg har jo et kristent livssyn. Nestekjærlighet og mitt verdisyn har litt med at jeg gjorde dette, sier Arne Martin og legger til at han oppsøkte mange kirker underveis, og ser han en åpen kirke går han inn.

Kari Ronge og meg på suppekjøkkenet i Thessaloniki.

Hverdagsmennesker

Arne Martin gjennomførte og kom før skjema til Hellas. Der brukte han tiden på frivillig arbeid tre steder på fastlandet, i leiren Nea Kevala, et suppekjøkken i Tessaloniki og i leiren Kavala.

– Det som har gitt meg mest, er alle de gode møtene med mennesker. Jeg har ikke hatt noen negative opplevelser. Det verste var at jeg ble bitt av en hund, ler han. Han forklarte de han møtte hva marsjen handlet om og møtte stort sett bare velvilje, og ikke noe verre enn at noen hadde motargument om flyktningpolitikken.

Osman og Islam spanderte kaffe på meg i en liten landsby 15 km før Skopje.

Han ble spesielt overrasket over vennlighet og gjestfrihet blant folk i Serbia.
-Det var det landet jeg var mest skeptisk til på forhånd, grunnet holdningene etter krigen der nede. Men marsjen har gitt meg annet bilde, for Serbia ble det beste landet jeg gikk i. Jeg tror ikke lenger at det er det verste landet med tanke på politiske holdninger, det tror jeg er Ungarn. Der er det lovfestet at det er straffbart å hjelpe flyktninger, legger han til.
Han tror at det norske flagget som stakk opp av sekken betydde mye for reaksjonen han ble møtt med i Serbia.
-Jeg hadde utrolig mange gode møter med mennesker. Noe av det sterkeste var de som fulgte meg i flere dager. De tok kontakt når de så flagget mitt. Det var Stefan som kom tilbake flere ganger med mat og kona Aleksandra som han ville skulle møte meg. De hadde slektninger i Trondheim! Det var rørende rett og slett. Han forteller at han ble invitert inn til familier, fikk måltider, og det var folk som spanderte øl fordi de var så glad i Norge. Og det var de eldre gutta på 70, som spanderte kaffe på caféen da jeg kom gående, og bussjåføren som stoppet bussen og snakket med meg, og andre folk på torget som gav meg frukt.

Disse glade herrene spanderte øl på Trude og meg i Beograd bare fordi vi var norske. Mannen med flagget tok Mullaløftet på meg.

Du har også gått mange timer og dager alene på veien. Hva har du tenkt på?

– Det var hyggelig å vandre og det blir god tid til refleksjon. I Norge og Danmark var det litt medieoppmerksomhet om saken, men i landene etter Tyskland var det lite oppmerksomhet. Da kom tankene om at fokus på saken ble liten og «Her går jeg». Om jeg skulle gjort dette på nytt tror jeg at jeg ville vært enda mer fokusert på å ha møter underveis, for i noen land ble det litt tomrom, legger han til.

Between Lübben and Lübbenau in Germany.

-Ellers tenker man mye på at kroppen fungerer og blir veldig opptatt av helt grunnleggende ting. Men jeg fulgte også med på hva media formidlet. Jeg leste om hendelser i Hellas, som gjorde solidaritetsmarsjen mer viktig og meiningsfull. Fokuset på flyktninger i media har økt mens jeg gikk. I starten var det varmen det dreide seg om, etter hvert ble det fokus på antall, med en økning på nesten 50% flere mennesker i Moria fra da jeg begynte å gå.

Mitt vertskap Malin og Nicolai i Hundested, som hadde jobbet svært aktivt i mange år for å integrere flyktninger i lokalmiljøet.

Er det noe som har endret seg i deg, etter marsjen?

Forholdet til Serbia, og at jeg har fått mer tro på hverdagsmennesker i Europa. Jeg har møtt så mye positivitet, når jeg forteller hva jeg gjør. Fra Serbia og sørover ble det mer meningsfylt igjen, jeg følte det mer etter hvert at det hadde en hensikt å gå.

Vil formidle

Ankomsten til Lesvos og mottagelsen der sitter i fortsatt.
– Det sterkeste er når jeg kommer med båten inn til Mytilini om morgenen, baugporten åpner seg og du får den fantastiske soloppgangen. Da falt det en liten tåre, etter å ha gått så langt. Det minte om den samme overveldende følelsen som da jeg kom frem til Santiago de Compostella, forteller han. Han ble møtt av De musikalske klovnene, som fulgte han på veien til Moria leir, der de spredde glede og håp med dans og musikk. På kvelden var det et flott arrangement.
– Det var en fantastisk dag! Det kom massevis av folk og jeg så gleden hos barna i leiren. Også det at grekere, som jeg snakket med, takket meg for at jeg vektla den urimeligheten de blir utsatt for.

Som mange andre frivillige, kjenner også Arne Martin trang til å formidle. Drive folkeopplysning om forholdene for flyktninger i Hellas. Han vil sette sammen en presentasjon og vise og fortelle til de som måtte ønske det. I tillegg må media fortsette å rapportere, mener Arne Martin.

-Jeg tror man må prøve å få folk til å tenke som skiltet jeg så langs veien i Norge mens jeg gikk, skiltet som sa «Hva hvis det var ditt barn?». Man må endre denne fremmedgjøringen og distanseringen som råder i dag. Man må hente frem enkeltskjebner, slik NRK-reportasjen med de to afghanske barna i Moria som snakker kav norsk. De har bodd mange år i Norge og var godt integrerte. Den sterkeste opplevelsen jeg hadde i Moria var når disse to barna leste et dikt jeg har skrevet, på norsk og på engelsk. Det er veldig sterkt, og så urimelig. Disse barna liker å gå på ski og de savner å stå på slalåm. Norske myndigheter mener at det var trygt å sende denne familien tilbake til Kabul. Men, de har flyktet på nytt, for de kan ikke være i Kabul. Så nå er de tilbake i Moria. Man må framheve slike historier, gjøre det nært for folk. Media har enorm makt, så det er viktig at de er der og formidler, understreker han.

 

Kvinnelige flyktninger i teltleiren i Moria som bød på te.

Er det noe som kan gi oss håp?

– Når man ser bilder fra leirene får man en følelse av fortapte mennesker. Men etter å ha møtt barn og sett gleden hos barna, synes jeg det gir litt håp. Jeg tror at med kjærlighet og varme, er det håp. Derfor må man gjøre noe snart! Barna er de aller viktigste, det er de mest sårbare. Det mest hjerteskjærende er å se de som er helt alene.

 

Post a comment