Vi teller ned til jul – bli kjent med Nihal og Rimas

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med flotte og modige mennesker fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie. 

Foto: Nickie Mariager-Lam

8 desember: Nihal and Rimas

En rosa smokk

Den uklare prosesjonen av en pjuskete menneskemasse passeres av et kamera om bord på et tyrkisk kystvaktskip. Den tyrkiske nyhetsartikkelen kunngjør at de har blitt reddet fra å drukne i Egeerhavet i hendene på menneskesmuglere. Som videoen av flyktningene spiller på Husseins, vår tolks mobiltelefon, påpeker han en flekk av rosa som bæres forbi: Rimas, et 18 måneder gammelt barn.

Hun sitter overfor oss nå på sin mors fang i en havne kafé på Chios, de store, mørke brune øynene veksler mellom alvoret de voksne bærer rundt henne og en tallerken med chips på bordet. Hun er fortsatt kledd i de samme klærne som i TV-nyhets klippet, med tillegg av noen leopard bamse tøfler.

Hennes mor, Nihal, 26 år gammel, husker den kvelden litt annerledes. Det var hennes sjette forsøk på å flykte fra et sønderknust Syria til sikkerheten i Europa, via Tyrkia, i en overbefolket båt. Hver gang var «forferdelig» og «ubeskrivelig». Nå forteller hun at det tyrkiske mannskapet målbevisst forsøkt å senke jollen deres ved å få den ut av balanse ved hjelp av bølgene og skyte plastkuler inn i gummi sidene. Hun klemte sin lille datter og trodde de var i ferd med å dø. Den delen av ”å redde en båt” kom ikke helt frem i nyhetsinnslaget.

Nihal hadde kanskje et liv nærmere oss enn mange av de tusenvis av andre mennesker som nå er fanget i kalde flyktningleire rundt om i Europa. Dette er én som aldri ville ha drømt om å dra på jakt etter et bedre liv i et annet land ettersom hun vokste opp i et komfortabelt hjem i Damaskus, omgitt av kjærlighet av en nær familie. Hun gikk på  universitet og studerte arabisk og litteratur, og befant seg i et lykkelig ekteskap.

I det Nihal minnes sitt tidligere liv, lar hun blikket vandre ut over Chios havn. Åsene i Tyrkia er synlige i horisonten. Så kom krigen, hennes tre søstre og to brødre ble spredt til Saudi-Arabia, Tyskland og Sverige, og hennes foreldre ble holdt igjen, fanget i en by styrt av ISIS. Den siste muligheten for et normalt liv for Nihal endte den dagen, for fire måneder siden, da hennes 34 år gamle ektemann forsvant. Hun var da to måneder gravid med sitt andre barn.

Som så mange andre hustruer ble hun sittende igjen med ingenting, men gjennom ryktene og muren av taushet fra det syriske regimet, ble hun fortalt alt fra at ingen visste hvor han var, at han ville bli løslatt en dag, at han var død. Hun bestemte seg for å flykte fra landet mens hun fortsatt kunne. På et regime sjekkpunkt mellom byene ble hun tatt ut av bussen med rundt 20 andre kvinner, anholdt i 14 timer og nesten henrettet, mistenkt for planlegging for å delta i en militant opposisjonsgruppe. Bare en bestikkelse fra bussjåføren overtalte soldatene å slippe passasjerene for å fortsette sin reise.

Ved hjelp av slektninger, som anbefalte en pålitelig menneskesmugler, kom Nihal og Rimas seg ut av Syria og til havnen i Izmir. Nihals vanligvis så milde ansikt mørkner av erindringen av hennes tid i Tyrkia. Hun måtte bo i ussel ‘jungel’ – flyktningleir som består av åpent tak, falleferdige bygninger, forholdene var kun ørlite bedre enn å bo på gaten. Som gravid kvinne, som reiser alene med et lite barn, ble hun gitt dårligere mat og hånet for å være flyktning. Hun ble arrestert flere ganger. Ved en anledning fikk hun magesmerter, men fikk ingen medisinsk hjelp. Forferdet av motgang og ydmykelser, ga hun nesten opp for å vende tilbake til Syria. Men, en melding som nådde henne fra hennes foreldre, fortalte at hun var i fare, og vil bli drept av regimet hvis hun kom hjem.

I tillegg til de umenneskelige forholdene, lå stresset med å finne en smugler for å ta dem over det røffe Egeerhavet og over til den greske øya Chios. Foret med de vanlige løgnene om en trygg, behagelig overfart i en yacht, befant Nihal seg krypende ned strendene om natten, tvunget til å holde Rimas stille av frykt for å bli oppdaget av tyrkisk politi. Vassende midje-dypt ut i det mørke havet, og bli trykket opp i overfylte joller – hele tiden livredd for å abortere. Til slutt, på hennes sjette forsøk greide de å unngå Kystvakten og nå lengtet de etter sikkerheten til Chios.

Lille Rimas er rask til å smile til oss mens vi diskutere disse erfaringene, men hun er mer interessert i å få hendene i en ny chips enn i disse flittige frivilliges skriblende notater. Det virker utenkelig at dette barnet har gått gjennom så mye unødvendig traumer. Ingen, ved sine fulle fem, våkner opp og går på jobb om morgenen med hensikt å traumatisere et barn. Likevel er det det dèt tusenvis av europeiske politikere og byråkrater gjorde mot Rimas, med sine skitne menneskehandels avtaler med Tyrkia, hele kontinentets sikkerhetsinfrastruktur og den motvillige humanismen.

I likhet med millioner av andre som flykter fra forfølgelse og krig (ofte helt eller delvis forårsaket av våre regjeringer), og de tusener som ikke overlever sine reiser over Egeerhavet og Middelhavet, har Rimas blitt sviktet av Europa. Europa, som i kjølvannet av flyktningkriser av den andre verdenskrig, lovet å aldri forlate de som flykter til våre grenser fra «en velbegrunnet frykt for forfølgelse».

Rimas begynner å bli utålmodig med skravlingen fra de voksne, og nærmer seg slutten av tallerkenen med chips, så det er på tide å avslutte intervjuet. Forhåpentligvis her hun for ung til å bli merket av sine erfaringer så langt i livet. Nihal, på sin side, bekymrer seg stadig over sin usikre fremtid, men drømmer om et liv i Canada. Hun håper at en dag kan hennes mann, hvis han fortsatt er i live, bli med henne dit, og at de kan sammen gi Rimas og hennes andre barn som snart ankommer, et trygt, sikkert familieliv  – som alle barn fortjener.

(Merk, folks navn og noen mindre detaljer har blitt endret for å beskytte deres identitet.)