Vi teller ned til jul – Loay

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte og modige mennesker fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en historie.

Foto: Nickie Mariager-Lam

4 desember: Loay

For ikke så veldig lenge siden bodde Loay i Tyskland i nesten to år. Han jobbet som dekoratør og tjente mer enn 3.000 euro pr måned. Men denne 27 år gamle libaneseren savnet familien sin og dro tilbake til landet sitt for å starte sin egen virksomhet og være sammen med dem. Nå er han fanget i Souda Camp og venter på å få dra tilbake til det europeiske eventyret som, slik det virker nå, han nok aldri burde forlatt.

Loays liv har aldri vært lett. Hans søte smil og rolige temperament hjelper ham å akseptere sin skjebne med et fredelig sinn. «Min far har alltid rådet meg til å bruke hodet, til å tenke og reflektere før du handler», forklarer han. Og det gjør han. Kanskje det er på grunn av hans bakgrunn som ateist i et muslimsk land, som ga ham et bredere livsperspektiv og en sterk følelse av respekt. Han ble født i Homms, Syria, der han levde i de første tjue årene av sitt liv. Men han fikk aldri syrisk statsborgerskap fordi foreldrene var libanesiske. ”Misfit” ble hans virkelighet. Ikke bare fordi mennesker fra Libanon er lette å identifisere på grunn av sin aksent som anses å være for myk og de blir ofte anklaget for å være homofile. Også fordi man som en ikke-religiøs person har drastisk reduserte muligheter i hvert eneste aspekt av hverdagen.

For eksempel, bare en enkel rutine som å få et id-kort ble umulig. Ingen religion, ingen identitet. Han fikk ikke lov til å jobbe, eller gifte seg med verken kristne eller muslimer. Religion i området er svært kontroversielt, og i Syria er det slik at muslimer arbeider med muslimer og kristne med kristne. Det finnes ingen andre alternativer – å blande mellom religioner er ikke vanlig i Syria, og Loay følte seg utenfor hele livet. «Det var 103 ateister i min by, og jeg var en av dem. Trolig fantes der flere, men de vil ikke innrømme det for å unngå problemer. De møtte meg med  ‘hey atheist!’ da de så meg og kritiserte livsstilen min. De fortalte meg at jeg ikke kunne drikke alkohol eller møte jenter jeg ikke skulle gifte meg med, og at jeg kunne ikke snakke fritt om religion eller mange andre emner», minnes han.

Da han fylte 15 år, kombinerte han skole og jobbet hardt som læring i en dekorasjons butikk. «Mine fire brødre og jeg måtte jobbe for å hjelpe våre foreldre. Dagen bestod av et non-stop løp fra familiens hus til skolen, fra skolen til jobb og tilbake igjen for å sove med min familie », forteller han. Ettersom han vokste opp ble livssynet et stadig mer alvorlig problem, til og med farlig. «Folk ville ikke ansette meg eller være venner med meg, de blokkerte meg til og med på Facebook når de fant ut at jeg var ateist. Det var veldig vanskelig og trist. Jeg måtte også være svært forsiktig med jenter, livet mitt stod på spill. Familiene til noen av vennene mine truet med å drepe meg hvis jeg kom nær dem, og jeg var alltid litt redd », innrømmer han. Etter noen år med å kombinere skole og arbeid, fikk han sparken og var ikke i stand til å finne en annen jobb, så han bestemte seg for å besøke landet som passet hans tilsa at han kom fra. For første gang i sitt 20 årige liv, satte Loay foten i Beirut. «Det var bra. Det er en annen kultur for frihet i Libanon, men kanskje ikke så forskjellig heller når det kommer til stykket. Du kan drikke, du kan ha sex før ekteskapet, vi har til og med nudist strender; men likevel, jeg var en del av en minoritet. Jeg var fortsatt ateist. Det var fortsatt veldig vanskelig å finne en jobb, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til Homs for å være med min familie. Jeg er svært tett med dem, jeg trenger dem nære meg». Syria var fortsatt farlig og tøft, og etter en stund bestemte han seg for å prøve lykken i Europa, så han reiste til Tyskland. «Jeg ble plutselig fri! Folk spurte ikke om jeg var muslim eller kristen, de brød seg ikke om det. For første gang var det slik at de dypt religiøse menneskene var i mindretall. De var som de 103 i min hjemby », husker han med et smil. Så han hadde et fint og enkelt liv i Tyskland, hvor han sparte det meste av pengene. Hele tiden med ønsket om en nærstående familiegjenforening der de kunne alle arbeide og leve sammen fredelig og uten følelsen av å være i fare.

Etter 18 måneder med hardt arbeid og daglige Skype-samtaler med sine søsken, dro han tilbake til Beirut for å følge sin drøm. Han var fortsatt «ateisten», og etter å ha kjøpt masse utstyr og brukt pengene for å bygge opp sin nye butikk, oppdaget han at sine egne naboer ikke ønsket å jobbe for en ikke-religiøs fyr, til tross for at han tilbød dem betydelig lønn. Det er hvor ille det var. Loays planer falt fra hverandre og han hadde mistet sparepengene gjennom bare det å prøve å være seg selv. Da han innså dette og forsøkte å dra tilbake til Tyskland, fant han ut at han ikke fikk lov av sin egen regjering til å fortsette det han hadde startet i Europa.

For ham, imidlertid, fremstod det helt klart nå. Han måtte dra tilbake. Han fløy til Istanbul og kom seg til Izmir hvor han bodde i et hotell som kostet 50 euro per natt med løfte om en båttur til Hellas. «Hver dag fortalte smuglerne meg at jeg skulle reise i morgen, men i morgen kom aldri og jeg brukte mye penger i Tyrkia mens jeg ventet på en rimelig billettpris. Først fortalte de meg at jeg måtte betale 5.000 euro for en plass på båten, men jeg trodde ikke på det, og jeg ventet inntil et tilbud om 400 dollar ble presentert for meg. Så gikk vi til Shichena, en strand i nærheten av Izmir, der båtene seiler ut fra. «

Tyrkisk politi var imidlertid svært årvåkne, og ytterligere fem dager gikk før han var i stand til å begynne sin reise. «Den første gangen var jeg veldig redd. Jeg kan svømme og fryktet ikke for livet mitt, men ble overrasket over å se at noen av de andre passasjerene ikke engang visste hvordan de måtte feste redningsvesten. Det var denne 12 år gammel jenta der faren forsøkte å knytte henne til seg med et tau fordi hun ikke svømme – hun hadde dessuten ikke redningsvest, så jeg ga henne min. Jeg fryktet jeg ville ikke være i stand til å redde barna hvis noe skjedde », forklarer han.

Som i nesten hver reise på disse trakter, gjorde bølgene det ekstremt farlig å seile. Båten tok inn vann akkurat der barna ble plassert, og alle fikk panikk. Det var vanskelig å holde roen og skrikene fra de små var uutholdelig. På ett punkt ble de anholdt av tyrkisk politi, og ble tatt med til politiavdelingen for identifikasjon. Et par timer senere prøvde de igjen å komme inn i en annen båt, men de kunne ikke reise og måtte vente på nytt før neste dag. Den 18. august nådde Loay Chios i Hellas hvor han nå fortsatt befinner seg, nå tre og en halv måned senere, mens han venter på svar fra den greske regjeringen på asylsøknaden.

Siden ankomsten har Loay blitt en veldig viktig figur i Souda Camp. Hans dype følelse av respekt og instinktet for å hjelpe andre har gitt ham en viss status blant resten av flyktningene. Når noen har et problem, prøver Loay å løse det, og hans spesielle hjerte har berørt ikke bare hans kamerater, men også lokalbefolkningen og NGO frivillige. Han arrangerer møter med medlemmer av alle de forskjellige nasjonalitetene i teltet sitt. Han tilbereder deilige måltider og får alle til å føle seg hjemme. Han er alltid klar til å hjelpe enhver som har problemer innenfor leiren, kanskje fordi han av egen erfaring hvordan det føles å ha det tøft. Han anser ikke forskjeller som noe skremmende eller dårlig, men bare et fargerikt mønster.