Vi teller ned til jul – Meyar, et liv på vent.

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

Foto: Nickie Mariager-Lam

15. desember : Meyar

Det en kald og vindfull dag på Chios når jeg setter meg ned på en lokal restaurant med Meyar fra Souda Camp. Det har vært et par røffe dager i leiren, med mange nye ankomster og spenninger mellom beboerne og flyktningene, og etter noen relativt milde og solrike dager, har temperaturene falt kraftig og vinden har tatt seg opp.

Meyar er 18 år gammel og fra Damaskus, Syria. Han kom til Chios i mars, og han har helt siden da vært en aktiv og sosial person i leiren. Han hjelper med å oversette på sykehuset og mellom organisasjonene og flyktninger. Han begynte å lære seg engelsk for et par måneder siden, ved ankomsten i Hellas, for å hjelpe seg selv og sitt folk. «Jeg har også lært meg litt gresk, for å være i stand til å forstå hva politiet og folk sier om meg og om oss», forteller han meg.

Meyar pleide å jobbe som bartender i Damaskus ved siden av sine studier i geologi og elektronikk, og han bodde alene med sin mor da han forlot landet. Bortsett fra broren hans som har verneplikt i den syriske hæren, har hans far og to søstre allerede forlatt landet. «Jeg nektet å bli med i hæren, og jeg fortalte dem at jeg ikke vil ta en pistol for å drepe min egen bror». Han ble fengslet i to dager, og bestemte seg for at han måtte gjøre en endring. «Du kan ikke være trygg i Syria, enten du støtter Talibanere eller hæren. For bare noen år siden var Syria et sted fullt av kjærlighet og fred, og jeg lærte av mine foreldre at det spiller ingen rolle om du er kristen eller muslim. I dag vet du ikke hvem du kan stole på «.

Meyars mor ønsket at han skulle dra til et fredelig land, for å fortsette sine studier og for å oppfylle sine drømmer, så hun bestemte seg for å selge bilen sin og betale en smugler 1700 euro for å føre ham til den tyrkiske grensen. Han forlot ham med en enkel ryggsekk som inneholdt noen klær og et armbånd fra hans mor. Hæren konfiskerte bag’en hans, og han kom til grensen kun med de klærne han hadde på seg og telefonen sin. Etter én uke på grensen, ble han smuglet gjennom Tyrkia til Istanbul, og en måned senere fra Tyrkia til Chios, Hellas. Han ankom sammen med en strøm av tusenvis av andre i disse dagene og timene som ledet frem til ratifikasjon av den nye avtalen mellom Tyrkia og Europa.

«Jeg hadde denne søte drømmen om Europa, men nå er grensene stengt. Jeg kunne finne en annen smugler for å forlate Hellas, men jeg ønsker å respektere loven, det er viktig å ta hensyn, og å være en god person «, sier Meyar. Han deler med meg hvordan han ikke tør å fortelle sin mor om forholdene han bor i på leiren, fordi han ønsker ikke at hun skal bekymre seg.

«Vi kan ikke finne fred her i leiren, vi lever som dyr. Det er så vanskelig å være så langt unna – jeg kan ikke klemme og kysse henne eller spørre henne om hun spiser godt. Jeg forteller henne at jeg kanskje skal begynne å jobbe i morgen, men det er ikke sant «.

Meyar uttrykker bekymring om de negative oppfatningene om flyktninger; hans erfaring er at mange europeiske mennesker forbinder flyktninger med noe negativt og noe farlig. «Europa ønsker oss ikke her. Politiet hjelper fascistene, som hater oss og slår oss. Men det finnes gode og dårlige mennesker overalt, og jeg trenger å bevise at vi ikke er dårlige mennesker. Drømmen min er å se et nytt Syria, om å reise hjem, om å lage mat med familien min igjen «.

Solen synker lavere bak Chios by da vi rusler tilbake fra kafeen til Souda Refugee Camp, og vi snakker om det absurde i våre liv. For meg som når som helst kan velge å forlate stedet, og Meyar som ikke vet når, eller om han i det hele tatt vil. «Jeg føler at livet mitt er satt på vent her, jeg kan ikke studere, jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke gå videre. Men én ting har jeg lært her på Souda, og det er å vente, vente på mat, på adgang til toalettet og i dusjen. Og dette er mitt liv, og jeg er hele min verden, og dette er det eneste livet  jeg har. «