Vi møter søstrene Samira og Ayaan

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender der vi lar dere bli kjent med historier fra mennesker som befinner seg i flyktningleirene der vi jobber, og med mennesker vi har møtt i årene vi har jobbet i Hellas. Hver dag presenterer vi en ny historie og lar dere få et innblikk i hvem menneskene på flukt er.

Foto: Nickie Mariager-Lam

Samira og Ayaan

Fred er bare et ord i ordlisten for Samira og Ayaan. Et ukjent begrep som de aldri har opplevd. Disse to søstrenes skjebne ble avgjort allerede ved fødselen, som skjedde på feil side av planeten. Den siden der døden overvinner livet nesten hver gang, og hvor det å bli gammel er en sjelden og underlig begivenhet. Velkommen til Mogadishu i Somalia.

Ayaan er 35 og Samira 27 år gammel. De siste seks årene har de vært uatskillelige, som to erter i samme ertebelg. Som den eldste av dem er det Ayaan som tar ordet, og hun forsøker å forklare hvordan det er å vokse opp ved Afrikas Horn. Som Marguerite Duras en gang skrev, ”Veldig tidlig i livet var det allerede for sent”.

Hun uttrykker seg på en nøktern, nesten ubevegelig måte, når hun beskriver sulten, volden og fattigdommen. ”Vi har aldri opplevd en rolig tilværelse, uten frykt og nervøsitet” forteller hun. Selv det å være på skolen var en luksus de ikke kunne ta seg råd til. Det er derfor disse kvinnene, i likhet med så mange andre somaliere, ikke er i stand til å lese og skrive.

Ayaan ble gift og fødte et barn for ti år siden. Det var et miserabelt ekteskap der hun ble slått og mishandlet. Den eneste måten dette kunne få en ende, var at hun bønnfalt sin mann om å få skilsmisse. Ikke bare var hun ulykkelig, men hun mistenkte også at denne mannen hun engang elsket var en Al-Shabaab tilhenger. Denne Jihadist grupperingen sverget troskap til Al Qaeda og hadde terrorisert regionen i nesten ett tiår. De kjemper mot den såkalte offisielle somaliske regjeringen hver dag, og deres væpnede konfrontasjoner har tvunget millioner av mennesker til å flykte fra hjemmene sine for å unngå død eller underkastelse til en islamistisk ideologi.

Ayaan ble selv arrestert av Al-Shabaab og anholdt i tre dager, i påvente av at terroristene skulle avgjøre hennes skjebne. Det var da hun innså at hennes mann ikke brydde seg om henne, han forsøkte ikke engang å prøve å besøke henne eller finne ut hva som hadde skjedd. Det er ekstremt farlig å samarbeide med Jihadistene i Mogadishu –du risikerer automatisk å bli et mål for regjeringen. Ayaan forklarer at bare de har mistanke om du formidler informasjon til terrorister, eller at du sympatiserer med Al-Shabaabs målsettinger, er du garantert å utsettes for kidnapping, tortur eller død.

Etter disse endeløse 72 timene, lot de Ayaan gå med kun én advarsel, ”Dekk til hele ansiktet ditt”. Hun innså da at det var ingenting hun kunne gjøre for å beskytte seg selv, ingenting hun kunne håpe på i Somalia lenger. Og mannens fellesskap med Al-Shabaab medlemmer var altfor risikabelt for henne å håndtere lenger. Søsteren Samira følte det på samme måte, så, uten håp om en levedyktig fremtid i landet sitt lenger, besluttet de to søstrene å prøve lykken andre steder. På den tiden virket Jemen som et godt alternativ. Og det er på dette punktet, for seks år siden, at deres lange reise begynte.

Som det viste seg at de ville ende opp med å gjøre flere ganger, søkte de hjelp av menneskesmuglere for å unnslippe. Den første etappen inkluderte en skrekkinngytende og farlig båttur, akkurat som den som brakte dem til Europa for sju måneder siden. Uten kunnskap om seiling, og uten svømme ferdigheter, setter de seil på en enkel trebåt. I hele 24 timer på havet unnslapp de både pirater og somaliske myndigheter langs kysten av Indiahavet. En farefull reise som heldigvis endte opp med begge i god behold på den sørlige enden av den arabiske halvøya.

Første stopp, Jemen

I Jemen fant de ganske gode jobber som sykepleiere ved en velstående families hjem, der dagene forløp i fredelige omgivelser og de tjente 150 dollar i måneden i lønn. En dag, imidlertid, mottok de en forferdelig telefon. Somaliske regjeringsstyrker hadde brutt seg inn i huset deres og skutt deres tre brødre fordi de var mistenkte for å støtte Al-Shabaab. Deres sønderknuste mor på den andre siden av linjen var svært tydelig; ”Vend aldri tilbake hit, det er ikke trygt for dere!”

De jobbet seg igjennom sorgen etter beste evne og fortsatte å jobbe i et par år, mens Jemens revolusjon var i emning. Den politiske situasjonen forverret seg og fare ble igjen en del av sine liv. De visste ikke hva de skulle gjøre eller hvor de skulle gå for å føle seg trygge, men de så stadig flere både jemenitter og utlendinger flykte til Saudi-Arabias fjell. Og etter en risikovurdering bestemte de seg en dag for å følge dem. To dager senere, nådde de det de trodde var deres destinasjon, men alt var bare begynnelsen.

Å krysse Saudi Arabia til fots

Dette var den vanskeligste delen av reisen. I mer enn en måned krysset de Saudi-Arabia til fots, med intet mer enn sin egen vilje som overbeviste dem om å overleve. De sov ute og spiste hva de kunne finne. Noen ganger ga bønder dem mat og vann, og lot dem sove i husene sine eller fjøs. De var veldig slitne, sårbare og totalt utmattede.

Problemet var at de visste at de ikke kunne bo i det landet. Flyktninger har ikke lov til å jobbe i Saudi-Arabia, og uten en jobb kunne de ikke overleve. Så de fortsatte å gå og gå, bare i stand til å tyde tallene på noen trafikkskilt de passerte. Som nevnt er både Ayaan og Samira er analfabeter, og kunne ikke engang uttale navnet på bestemmelsesstedet – de bare fulgte menneskesmuglernes instruksjoner og talte kilometer til deres neste stopp, Jordan.

Fra Jordan til Syria og videre til Tyrkia

De visste at de måtte fortsette. Her var det samme problemet som før: ingen jobb, ingen liv, ingen fremtid. Og selv om Syria var i oppløsning hadde de ikke noe annet valg enn å krysse grensen og entre en skremmende krigssone, for å forsøke å få en fremtid. Denne gangen ventet smugleren i en buss og hjalp dem krysse dem over til syrisk territorium.

De ble sjokkerte i det øyeblikket de kom. Store våpen, kontrollposter, luftangrep, bomber, død og ødeleggelse – var overalt på sin ferd til Damaskus. I hovedstaden der de bodde femten dager, ble de slått og fiket til av syriske soldater flere ganger. De skalv og fryktet at de hadde nådd slutten av sitt liv hver gang de ble stoppet på en ny kontrollpost.

Til sin overraskelse overlevde de sin kryssing gjennom Syria og maktet reisen hele veien til Izmir i Tyrkia, hvor de tok inn i et stort, overbefolket hus med mer enn hundre andre mennesker for ytterligere to uker. De var fortsatt redde. Rasisme, spesielt mot svarte mennesker, er svært vanlig i Tyrkia. Ayaan og Samira unngikk gatene når solen gikk ned og var veldig forsiktige på dagtid. Det måtte de være. Etter å ha betalt 200 dollar hver, startet de to søstrene de neste etappene av sin lange reise og satte kurs mot Europa.

Fra Tyrkia til Chios

De føler at de var veldig heldige: de klarte å komme seg til den greske øya Chios på sitt første forsøk. Men det var igjen en meget farlig reise, som tok dem fem timer i stedet for 45 minutter. Reisen tok så lang tid fordi et tyrkisk skip prøvde å avskjære dem underveis. De tyrkiske myndigheter rettet våpnene mot dem og manøvrerte skipet sitt voldsomt slik at den lille båten ble kastet rundt av de kunstige bølgene. Heldigvis dukket to flyktning båter opp og det tyrkiske skipet bestemte seg for å prøve å stoppe dem i stedet. Når de andre båtene forsvant ble resten av reisen enklere, og de landet endelig på Chios. Flyktningene var så glade, så takknemlige for å ha fått en ny sjanse i livet, og de ringte raskt hjem: «Vi er i Europa», sa de. Dette var den 15. mai, og Samira og Ayaan har bodd i Souda Camp siden den gang.

De er noen ganger fortsatt redde, spesielt med alle slåsskampene som foregår om natten, men de føler seg mer frie og trygge i dag enn noen gang før. De vet ikke engang hvor de ønsker å dra i fremtiden, og vet ikke engang hva de skal håpe på. Hvor som helst vil være bedre enn hva de har kjent og opplevd i sitt liv før nå. Nå, nesten 10 000 km unna der de startet sin pilegrimsreise, venter de på svar fra den greske regjeringen, og en løsning på spørsmålet om hvor neste tur skal gå. De føler seg betydelig gladere i dag. «Ingen har rett til å slå meg her», sier Ayaan med et smil. For henne er det mer enn nok.