Vi teller ned til jul – Naseem, bursdag og sultestreik

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

Foto: Nickie Mariager-Lam

20. desember – Naseem og sultestreiken

Naseem glemte bursdagen sin i går. Det tok ham et par timer å huske at det var noe å feire. I det øyeblikket han ble klar over det, gjorde det ham bare tristere. La oss si at det har ikke vært Naseems beste år. Eller 5 års periode. Synes ikke engang som det har vært hans beste tiår. Denne algeriske mannens måten å feire sin nye alder på 28 år, ble å starte en sultestreik blant rundt femti andre flyktninger som bor i Souda.

De elendige forholdene i leiren er velegnet til å bringe livsmotet ned, litt etter litt. De er tvunget til å leve i enkle og små telt med ingen møbler. De har ikke senger eller hyller eller puter. Bare UNHCR tepper der de legger seg til å sove på gulvet i de overfylte hyttene.

Vinteren så langt har ikke vist noen nåde, og noen få skritt fra stranden i Chios, kjent som The Windy Island, er det iskaldt i løpet av dagen – og umenneskelig i løpet av natten. De har ingen varmesystemer overhodet, og bare de modigste finner på å dusje i kaldt vann i løpet av dagen. Hvis du trenger å gå på toalettet midt på natten, synes det umulig å bli varm igjen når du kommer tilbake.

Videre må disse flyktningene stille seg i  kø, minimum tre ganger om dagen, for å motta måltidene sine. Og ventende i kulden, for en porsjon mat som du kanskje ikke liker, kan også være veldig frustrerende. De har ikke noe valg, og kanskje dette er den aller vanskeligste delen for disse unge menn, kvinner, familier og barn. Fraværet av noen form for kontroll over sine liv. Noen andre bestemmer og deler ut for dem. Hver dag. Og den neste.

I fem dager nå har alle disse forferdelige forholdene vært belastet med enda en utfordring: Overleve uten strøm. Det betyr at de ikke har lys, de kan ikke lade telefoner, bruke varmeovner eller evt et lite stormkjøkken de personlig har kjøpt.

Det kan virke som ikke så stort problem etter alt de har gått gjennom, men det har nådd et punkt hvor de ikke kan bære det lenger. Og dette er bare de daglige problemene de har å holde ut. Underliggende er alt det andre, bekymringene som handler om grunnleggende nødvendigheter. Det er en hel verden som skjer i hodene og i deres hjerter. De fleste av flyktningene hadde en lang, farlig og vanskelig reise for å komme hit, og månedene går uten at de vet hva som skal skje med deres situasjon. De har ingen fremtid. Deres liv er satt på hold inntil videre, og noen av dem klarer bare ikke å håndtere det lenger.

Det hele startet den 18. desember klokken seks. En sint folkemengde nekter å stille opp til middag. «Ingen mat. Vi ønsker å dra til Athen «, gjentok de og ropte det til alle som ville høre dem, inkludert andre flyktninger. Etter litt diskusjon, valgte mange av dem å ikke hente mat og så hvordan andre stod i kø for å få sine porsjoner utdelt.

I går morges, til frokost, gjentok den samme scenen seg. Denne gangen, var energien litt mer voldsom og to algeriere utfordret 4 grader og vill vind og tok klærne av som et tegn på opprør. En av dem løp mot stranden og truet med å dykke inn i det kalde vannet for å svømme tilbake til Tyrkia. Uansett måtte de forlate denne kvelende øya.

«Vi vil ikke ha mat. Vi trenger ikke mat. Vi ønsker å komme ut herfra. Vi ønsker å dra til Athen «, lød samme setning fra ulike aktører. Minuttene går og mens leiren er i ferd med å våkne opp deltar flere flyktninger i slagordene og protesten tar form. Fire politibiler kjører frem i tilfelle demonstrasjonen blir voldelig.

Rundt femti personer satte seg ned på bakken og brukte kartonger til å skrive ned sine tanker slik at alle kan forstå dem: «Vi ønsker å komme ut av dette fengselet», «Frihet», «Ikke varmt vann, ingen elektrisitet», «Vi ønsker å leve. Vi er mennesker – ikke dyr «. Dette er ikke deres første slagord. For et par dager siden hang det en stor inne plakat Souda som sier «Aleppo har strøm». En ironisk kommentar som perfekt viser ånden i leiren i disse dager.

På spørsmål svarer de fleste av dem på sultestreik det samme. «Jeg har vært her i X måneder. Jeg vil dra til Athen. Vi lever som dyr her. Vi trenger ikke mat, vi trenger en løsning på vår situasjon».

Men ikke alle som bor i Souda tenker på samme måte, og dette kan også gi gnist til problemer. Protesten ble hovedsakelig initiert av algeriere og noen afrikanere. Syrere, palestinere, afghanere og irakere velger å ikke bli med dem. Deres situasjon er helt annerledes når vi snakker om asyl og disse forskjellene skaper en bred avstand mellom dem. «Algeriere kan gå tilbake til sitt land. De har et sted å gå. De kommer ikke til å bombe dem, husene deres har ikke blitt ødelagt, de kommer ikke til å bli drept «, forklarte en syrer. Så selv i en flyktningleir, med null varmt vann og ingen elektrisitet, finnes klasser, nasjonaliteter og diskriminering.

Likevel, etter en lang dag, der lunsjen endte opp med fire store esker med restemat og en rolig middag, ble de forskjellige nasjonalitetene samlet for å ha et møte for å diskutere et samlet syn på de forferdelige forholdene og strømbruddene spesielt. De diskuterer hvorvidt de bør prøve med en stille marsj. De vet at de heller bør forsones med sine ulikheter, fungere som en gruppe med èn felles stemme.

Når alt kommer til alt, er det de trenger en løsning på sine dag-til-dag problemer, og det er nå engang slik at man står sterkere samlet.