Vi teller ned til jul – Her har dere Nura, en sterk 5-barnsmor fra Aleppo

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

Foto: Nickie Mariager-Lam

16. desember : Nura

Nura kommer ofte og kysser meg på kinnene med sin rosa leppestift når hun står i kø for å spise lunsj eller middag. Varme klemmer, fra en varm kvinne. Tre kyss: Høyre kinn. Venstre kinn. Høyre kinn. Men det er også en tøff kvinne, som ble forlatt av sin familie den dagen hun bestemte seg for å forlate sin mann som han slo henne.

Det skjedde i Halab tilbake i 2005. «Halab?» Spør jeg: «Hvor er det?». «Halab er Aleppo på arabisk,» forklarer vår venn, oversetteren, når han blir med oss ved bordet på fiskerestauranten like ved Souda Refugee Camp. Samme sted han satte seg med den frivillige utsendte Sara til et intervju, dagen før. Han er Meyar Naser, 18 år gammel. I likhet med Nura  er han fra Syria, og alltid ivrig etter å hjelpe til når det trengs. Utenfor restauranten er det nå litt drama som skjer, og Meyar ønsker å oversette både for Nura og for en fortvilt person som sitter utenfor.

«De pårørende vil komme og drepe denne personen», sier han, mens han haster tilbake til stolen, «De har funnet ut fra Tyrkia at de befinner seg her i leiren, de har til og med funnet ut av hvilket telt nummer de har i Souda. De sier: Snart kommer vi til Chios, og da vil du lide for å ha brakt skam på familien din «.

Nura har en lignende historie. Anklaget for å bringe skam over familien gjennom å skille seg fra en mann som mishandlet henne, har hun alene måttet ta vare på sine fem barn de siste ti årene. Selv i dag ønsker ikke hennes familie, mange av dem som i dag bor i England, å hjelpe henne ved å sende kopier av passene deres for å fremskynde asylsøknad prosessen.

Hun har glitrende brune øyne og ansiktet hennes er hjerteformet , men det er klart hun er også en kvinne som vet å forholde seg i en tøff verden. Jeg sier til henne: «Du er en emra’a Jameela,» på min dårlige arabisk, men hun rister på hodet og sier: «Nei, jeg er ikke en vakker kvinne. Se på huden min: for mye arbeid på markene og markedsplasser».

I Aleppo ble det Daesh (ISIS) og krigen som brøt ut. Nura husker bare bruddstykker fra da hun forlot hjembyen. De siste fire årene har hun vært en migrant på flukt fra krig i Tyrkia uten å bli gitt muligheten til å søke om asyl. Hennes største bekymring er hennes fem barn, «babyene mine», som hun kaller dem. To er over 18 og de andre er tenåringer. Hun viser meg sine bilder, og jeg kjenner igjen en av dem. For noen dager siden var han i køen for middag, den høyre armen i en bandasje, og han lo hele tiden.

«Ja», Nura, sier, «og du husker den dagen vi møtte deg på gaten?». Jeg nikker: jeg husker. Gutten, rundt 17år, hadde fortsatt armen i en bandasje, og han viste meg også blåmerker på hodet og en fot. «Politiet» sa Nura, «Politiet slo ham». Og med Meyars velvillige hjelp finner jeg nå ut at hennes sønn også har psykiske problemer. Nura forklarer oss årsaken: I Aleppo opplevde han brutal behandling fra Daesh, og en dag kom han hjem med blod over hele kroppen. I Tyrkia ble han arrestert og banket opp av politiet, sammen med de andre mennene som han hadde prøvd å komme på en båt med for å krysse over til Chios. Og igjen i Vial, den militær-kontrollerte flyktningleiren i Chios, hadde han også blitt slått.

«Fordi han ler,» sier Nura. «Han ler av politiet, og gjør rare grimaser med ansiktet, og han slår hodet mot vegger. Da blir politiet irritert og slår ham. «

Det har vært mye juling i Nura historie. Hun peker på nesa – «Denne ble ødelagt av min mann», og hun legger til, «og etter det min bror». Så da hun ankom Tyrkia begynte hun å frykte for sine døtre sikkerhet.

Livet i Tyrkia var uhyre vanskelig;  flyttende fra en by til en annen, ble familien alltid behandlet som annenrangs borgere, eller enda verre: som ulovlige romvesener, eller til og med dyr. Nura kunne aldri påregne noen hjelp fra politiet. Ikke når pengene hennes ble stjålet i en gulrot åker, der hun jobbet i lang tid – 14 timer i døgnet. Lønnen var 25 tyrkiske Lire (7 euro) per dag. Og ikke da hennes datter ble banket av sjefen hennes i kaffebaren i Ankara, der hun jobbet.

I Ankara klarte Nura å finne en ganske god jobb som en oppvasker på en restaurant. Hun lærte tyrkisk og hadde begynt å spare penger til mahrab. «The mahareb?» spør jeg. «Nei, nei!», Sier Meyar, oversetteren . «Mohareb betyr soldat, i likhet med askari. Mahrab betyr smugler. Du vet, mannen som arrangerer reisen til Europa. «

Siden Nura hadde gått til politiet da datteren kom hjem fra jobb forslått, ble hun også sparket fra restauranten hvor hun jobbet. «Du vet,» sier hun, «eieren av restauranten kjente kaffebar eieren, de er som en mafia. Og da min datter ikke ville gå med på hva sjefen ønsket, seksuelle fremstøt inkludert, kom de til stedet der vi bodde og truet oss. Så vi dro fra Ankara. Vi forlot alt unntatt mine sparepenger og vi reiste til Izmir.

 I Izmir fant hun en mahrab. Hun betalte ham nesten alle sparepengene sine (hun hadde bare 500 euro igjen) og fikk en plass på en båt til Chios.

«Var det så lett å finne en smugler?» Spør jeg. «Å, ja», forteller Meyar entusiastisk: «Det er akkurat som å møte de frivillige her på Chios. Bare at de er smuglere. Du trenger ikke å finne dem, de kommer til deg. «