Blog

Teba forteller sin historie

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

Av: Diana Valdecantos Oversatt av: Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam

Teba

Teba er redd for natten for første gang i sitt liv. Noen ganger holder hun seg våken og bare venter på soloppgangen. Teller timene til dagslyset vil bringe henne fred og sikkerhet.

Hun har bodd i Souda i nesten to uker og de mange slåsskampene om natten, ropingen, rottene, gate hundene og muligheten for å bli angrepet av fascister, tillater henne ikke å slappe av. Hun deler det kalde teltet med sine to små barn, seks og åtte år gamle. Selv om hennes eksistens de siste fire årene har vært et utrolig mareritt, opplever hun denne greske flyktningeleiren veldig truende når solen går ned.

Når vi hører de høye, sinte stemmene, slagene, trykker vi oss sammen i en liten familie klynge. Vi blir ett legeme, én person og vi må bare vente til det er over. Jeg er ikke vant til dette. Jeg har aldri måttet leve i et slikt sted. – Teba

Familie og tiden før Souda Camp

Denne 42 år gamle syriske kvinnen har et vakkert smil og et par triste og trette øyne. Hun beveger hendene hele tiden for å beskrive sine erfaringer med tydelighet og ro. Hun har hatt et krevende liv, men har bevart troen på en vei ut av vanskelighetene.

Teba fødte åtte barn og levde et enkelt liv i Aleppo, der hennes mann jobbet i et bensin og oljeselskap. Hun hadde et stort hus, fult av bekvemmeligheter, i et hyggelig nabolag hvor hennes barn vokste opp i et godt miljø. De gikk på skolen, lekte med venner og var bare opptatte med å være barn. Hun så etter dem alle, handlet inn, tilberedte måltidene – en normal familie i en normal by. Så, med ett startet krigen, og hun ble tvunget til å legge bak seg alt hun noensinne hadde kjent.

Tyrkia

Tyrkia fremsto å være et fornuftig alternativ som et midlertidig sikkert sted. Hele familien reiste av gårde til Istanbul, med hjelp av betydelige beløp betalt inn til smuglere. I løpet av denne perioden forsvant Tebas mann plutselig. Hun vet ikke hva som skjedde med ham, eller om i det hele tatt fortsatt er i live, bare at en dag kom han aldri tilbake. Denne unge moren kunne ikke engang sørge ordentlig. Det var ikke tid for tårer eller tristhet. Hennes åtte barn trengte henne sterk og robust, og det var knapt med penger. Teba improviserte et liv i Tyrkia, der hun bodde i en leir i et halvt år.

En måned gikk innen en forferdelig nyhet nådde dem. Hennes fantastiske og komfortable hus, sammen med store deler av nabolaget hennes, var ødelagt av et luftangrep. Alle hennes eiendeler, alle hennes minner ble brent til aske i løpet av sekunder. Hun tar en lang pause før hun beskriver hvordan hun følte seg da hun fant ut dette, og sukker:

«Fra der jeg kommer fra, hvis du mister huset ditt har du ingenting. Du har ikke bare mistet huset ditt, men også landet ditt, nasjonen din, hjemlandet ditt», erklærer hun stille.

På tross av sin nye situasjon, og etter å ha overlevd de tøffe forholdene i den tyrkiske leiren, fant hun en jobb i et hotell i Istanbul,. Hun var tvunget til å jobbe lange timer i restauranten og i tillegg ta på seg sy-jobber for å betale for mat og tak over hodet. Fire av hennes barn betalte 2000 dollar for å få være med i en av disse båtene som seilte til Europa i fjor. De venter nå på henne i Danmark. De to eldste er fortsatt i Tyrkia, og venter på en sjanse til å krysse Egeerhavet. Hennes to yngste sønner har aldri forlatt hennes side.

«Jeg hadde en svært vanskelig tid. Jeg kunne ikke alene ta godt vare på barna. Jeg måtte jobbe for å overleve og kunne ikke betale for en skikkelig skole, så de små tilbrakte sine dager drivende i gatene i Istanbul », forklarer hun. Situasjonen ble etterhvert så vanskelig at Teba trodde hennes beste alternativ var å vende tilbake til Aleppo. Og det gjorde hun.

Tilbake til Aleppo

Da hun kom dit, hadde alt forandret seg. Det sønderrevne huset hennes hadde bare ett noenlunde brukbart rom igjen, men fremdeles prøvde hun desperat å gjenoppbygge huset og forsegle vinduene. «Det var nytteløst. Bombene kunne når som helst ødelegge alt igjen, og jeg hadde ikke penger. Butikker stengte hver dag, markedene forsvant og kontrollpostene gjorde det stadig vanskeligere å bevege seg rundt i Aleppo » forteller hun. Så, etter en stund besluttet hun, nok en gang, å reise til Tyrkia.

Fra Tyrkia til Hellas

Denne gangen bodde hun hos noen slektninger og sparte pengene hun trengte for tre billetter til Europa: nøyaktig 1000 dollar. Men å være alene med to små barn, uten mann eller eldre sønner for å beskytte henne, var en perfekt mulighet for smuglere å dra nytte av situasjonen. De løy til henne flere ganger, hun ble fortalt at hun ville reise trygt i en yacht, men da hun kom på stranden fant hun bare gamle og utrygge båter – gang på gang. Teba har satt seil for Hellas bokstavelig talt et dusin ganger – Tolv ganger gikk hun opp i en båt med sine to sønner, og tolv ganger ble hun mottatt av den tyrkiske kystvakten og sendt tilbake.

«Mot slutten bare skrek jeg til dem at de skulle la meg passere. At jeg er en fredelig kvinne som arbeider for å kunne forenes med familien min », sier hun. Jeg fortalte dem at jeg ikke ville gi meg før jeg setter foten i Europa. Jeg ble nesten en kjendis, polititjenestemennene kjente meg, de tok fingeravtrykkene mine 14 ganger, mens de på sin side insisterte på at de reddet livet mitt fordi båtene kunne synke på veien.»

Og faktisk er det en ekstremt farlig reise, og de små guttene hennes ønsket ikke å reise lenger. De kunne ikke svømme og ble skremte av bølgene og av å være i midten av havet om natten. Teba måtte overbevise dem, med en mors overtalelsesevne, at det var best for dem. At resten av familien ventet på den andre siden.

Og så en dag hadde de flaks, og de ble reddet av greske myndigheter. Endelig, etter måneder med intet lys i enden av tunnelen, kunne de gå i land i Europa.

15416919_10154826909139241_880705894_n

 

Teba og hennes spredte familie står fortsatt overfor mange vanskeligheter, men hun håper hennes spesielle situasjon vil gjøre det lettere for henne å komme til Danmark for å gjenoppbygge livet som ble stjålet fra dem flere år siden. Hun ber om forståelse og empati fra EU. Tross alt, hva annet kan hun gjøre? Hvor skal hun begynne å leve igjen om ikke i Danmark med familien sin?

Hennes sunne fornuft er urokkelig, så også smilet hennes og latteren av hennes to små «livvakter», som sliter med å forstå hvorfor de ikke kan vokse opp med resten av sine søsken.

 

Post a comment