Vi teller ned til jul – Walat, noen timer for sent ute for Europa.

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

Foto: Nickie Mariager-Lam

19.desember : Walat

Walat kom bare noen timer for sent. Hele hans liv ville vært annerledes hvis han bare hadde nådd kysten av Hellas knapt en halv dag før. Han gjorde til og med et forsøk, men ble stoppet av politiet. Innen han krysset Egeerhavet på nytt, hadde alt forandret seg.

EU foretok en beslutning et par dager før Walats overfart. «Alle nye irregulære migranter som krysser fra Tyrkia til de greske øyer fra og med 20. mars 2016, vil bli returnert til Tyrkia». At nøyaktig denne dagen, om morgenen, ble dagen da denne 31-årige syreren nådde stranden på Chios, en liten gresk øy i Egeerhavet. Omstendighetene rundt reisen tatt i betraktning, og spesielt det faktum at han ikke kunne svømme, gjorde likevel at Walat følte seg heldig som nådde Chios. Han var jo endelig ankommet Europa, mulighetenes land. Det han ikke visste på den tiden, var at han ville bli sittende fast på øya i ni måneder, og fortsatt teller dagene. Før Souda Refugee Camp eksisterte, ble flyktningene sendt direkte til Vial flyktningeleir. Walat hadde det tvilsomme privilegiet av å bli denne militærdrevne leirens første leietaker. Han ble installert i en container merket med «Rom 1».

I ti dager delte han denne helt nye tilværelsen med seks andre syrere. Men problemer oppstår lett hos sårbare og desperate mennesker, og Walat besluttet, etter noen voldsomme kamper hadde funnet sted, å forlate Vial og søke etter fredeligere tilstander andre steder på øya. Den samme havnen som han først ankom, bare noen få meter fra Souda, var der han fant sitt neste, improviserte hjem. Som ham, fant mange andre flyktninger i denne situasjonen et rimelig og trygt sted i vollgraven av Chios Castle, og det var slik Souda begynte å bli hva det er i dag, en flyktningleir for mer enn tusen mennesker.

Walats dager siden i fjor vår kan enkelt oppsummeres som en endeløs rekke av identiske rutiner. Han våkner opp for å stille seg i kø til frokost, han går til by torget for å finne gratis Wifi, og deretter tilbake til køen for lunsj, han lader telefonen sin og stiller seg til slutt i kø for å få utdelt middag. Hver dag er lik den neste. Ingenting å gjøre, ingen steder å gå. Fanget på denne øya og ventende, ventende på en løsning som aldri kommer.

Heldigvis er Walat en tålmodig mann, og har en historie som nok beviser det. I mer enn fire år har han aldri sovet i et hus eller kjente varmen av et hjem. Alltid på flukt, alltid nye forsøk på å overleve.

Før Souda tilbrakte han to og et halvt år i en annen flyktningleir i Erbil, Irak. Et sted han har delt med 12.000 andre syrere som også rømte fra farene av en grusom krig som ikke synes å nå noen ende. Sammenlignet med Souda, var Erbil var et fem-stjerners hotell som han beskriver det. «Vi hadde alt vi trengte. Et utvalg av mat som kom fra en god restaurant, større og mer komfortable telt, elektrisitet uten restriksjoner, varmt vann, barna hadde ordentlige steder å leke, det var et trygt sted … «

Ja, alt fungerte bedre i Erbil. Han fikk jobb i en NGO (ikke-statlig organisasjon) og var ansvarlig for å administrere leirens maskinpark med bensin. «Jeg var så glad og jeg søkte om asyl og fikk det», husker han.

Imidlertid ble byene rundt leiren beleiret av ISIS, og en av dem var bare 40 kilometer unna. Et hardt slag for Walat som er kurder og fryktet terrorgruppen ville torturere eller drepe ham hvis de gikk til angrep på leiren. I det øyeblikket, tenkte han for første gang på å flykte til Europa.

Men før både Souda og Erbil, bodde og arbeidet Walat i ett år ved et medisinsk selskaps fabrikk i nærheten av Damaskus. Han jobbet ekstremt lange dager, og i den forstand – ikke ulikt de siste ni månedene, var hver dag ganske mye det samme.

To år tidligere, da han «bare» jobbet tolv timer i døgnet for et annet medisinsk selskap og fikk bo i familiens hus med en lønn på 15.000 syriske pund (ca 250 euro).

Det å arbeide, og arbeide hardt, er alt Walat kjenner til. Han hadde andre drømmer, selvfølgelig, men de problematiske helseproblemene til faren hans tvang ham til å gi opp sin universitets grad i fransk på det lokale universitetet. Fra da av begynte han å jobbe med å farge klær. «Jeg har alltid ønsket å lære mange språk», innrømmer han med et smil. Men han kunne rett og slett ikke holde tritt med en jobb som startet på 23:00 om kvelden og endte kl 7 om morgenen. For så, uten pause, løpe til universitetets klassene kl 8 med en studiedag som varte til seks om ettermiddagen. Det var umenneskelig. Det var ikke til å bære.

Det var også frustrerende, fordi alt han tjente måtte han gi rett til sine foreldre. Dette innebar at han befant seg i en svært sårbar posisjon med henblikk på fremtiden. Ingen penger betyr at du ikke kan starte din egen familie, ditt eget liv. Og dette var til alt overmål før krigen startet. Da var det fortsatt ingen bomber, ingen grensestasjoner, ingen luftangrep, ingen drap.

Mer enn et tiår må man i grunnen se tilbake for å kunne hevde at Walat levde et  ganske normalt og enkelt liv. Han likte å spille kort, dataspill, se filmer, lese historiebøker og, selvfølgelig, se fotball.

Slik det er nå, må denne Real Madrid fan’en bare fortsette og vente og se om Europa anser ham en «verdig flyktning» og gir ham den muligheten han, i denne skribents ydmyke mening, sikkert fortjener.