Telt og trengsel

Vår generalsekretær forteller fra Chios.

Mannen i førtiårene kommer bort til meg. Han går med krykker. Han forteller at i kveld er hans siste natt i flyktningleiren Souda, og i morgen går ferden videre til Athen. Jeg skimter noe som ser ut som tårer i øyekroken hans. Han takker oss for alt Dråpens frivillige gjør for innbyggerne i leiren. 

Han takker videre for bagen han har fått utdelt til å putte sine få eiendeler i. Han takker for de fantastiske frivillige som deler smil og gode ord og som har tid til å lytte.

Jeg spør ham hva som har skjedd med bena hans. “Prison, Syria. Four and a half years”. Han trenger ikke si mer. Han viser meg sporene av tortur der tenner en gang satt. Han bretter opp ermene på skjorten og tegn til tortur er synlig overalt. Nå er det mine øyne som er fylt med tårer. Mannen tar med seg sin rasjon med mat og stabber seg bort til sitt «hjem», et lite telt han deler med mange andre.

Jeg går videre og oppdager en nydelig jente på 8-9 år. Hun har Downs syndrom og jeg forsøker å finne ut om det er lek eller plaging fra de yngre guttene som løper etter henne. Leken i leirene er langt mer voldsom enn den jeg er vant til fra min egne barn. Det virker som om både sparking og slåing er akseptert blant de små. Ikke sjelden er det små barn som plukker opp steiner og truer med å kaste. Da er det raskt en voksen, frivillig på plass og snakker rolig og får de til å legge ned steinen.

Å oppdra barn under forhold som disse må være ekstremt krevende, og det kryr av barn her nå. Sist jeg besøkte leiren, for tre måneder siden hadde den ca 500 innbyggere, for det meste menn. Færre enn 20 personer var under 15 år. Nå er det små barn overalt.

To unge gutter prøver å manøvrere rullestolene sine over det ulendte og steinete underlaget. En av de stopper opp og ser med et tomt blikk over til den andre siden, mot Tyrkia. Mot fortiden. Fortiden er det eneste han vet noe sikkert om, og når man ser guttens ben er det tydelig at fortiden er forbundet med smerte. Han er kanskje ikke gammel nok til å huske tiden før krigen. Men han er gammel nok til å forstå at fremtiden kanskje ikke er så lys som han skulle ønske. Uansett, alt er bedre enn å bli sendt tilbake dit, til lysene på den andre siden av havet.

“Sko! Har dere sko?» Det er ikke mange ukene siden vi kjøpte sko lokalt for 6.000 euro. Og bare et par måneder tidligere for 10.000 euro, slik at vi kunne distribuere til alle i leiren. Men med de nye ankomstene i mai, de høyeste tallene siden april i fjor er det fortsatt et stort behov for sko. Og med så mange mennesker som er der nå er det ikke bare å kjøpe inn og dele ut. Hvis distribusjon ikke gjøres rettferdig kan det fort føre til flere interne konflikter. Med telt som opptar hver eneste ledige plass er det heller ikke noe sted å sette opp for distribusjon.

Dråpen i Havets frivillige, sammen med vår partner Flyktninghjelpen, deler ut mat til alle leirens innbyggere og også til de som kommer fra den andre leiren eller fra gata. 1300 porsjoner, tre ganger daglig, 7 dager i uken. Selv om vi har stadig utskiftning av frivillige er systemet for distribusjon utrolig effektivt. Det er imponerende å se på og det ser ut som om de aldri har gjort noe annet. Nå, under Ramadan, deles middag og frokost for neste dag, ut samtidig. Det er en kø for menn, en for kvinner og en for de med spesielle helseproblemer. De trenger legeerklæring på dette. Så snart rasjonene for leirens innbyggere er delt ut starter urolighetene, knuffingen og av og til slåssingen. Da er det kamp for å sikre seg noen porsjoner ekstra når restene deles ut.

Mens jeg betrakter denne gruppen med internasjonale frivillige som står på hardt for å gjøre matdistribusjonen til en positiv opplevelse, kommer det en gutt på 17 år bort til meg. Jeg husker ham godt fra september i fjor. Da var han en gutt – nå er han en mann. Han ser tilsynelatende fornøyd ut og er glad for å prate litt, men jeg får høre av våre folk senere at de er veldig bekymret for ham. Han er svært deprimert. Jeg legger merke til at flere av de unge guttene har merker etter kutt og selvskading på håndleddene og underarmene.

En ung kvinne besvimer rett end siden av matkøen. Hun er mor til to små bran. Fasten mange gjennomfører fra soloppgang til solnedgang tar på kreftene til flere, og gjør de ekstra sårbare. Heldigvis har vi en lege på teamet vårt, som bryter opp fra pakking av mat slik at han kan hjelpe ved slike tilfeller.

Når jeg forlater Souda denne gangen forlater jeg en flyktningleir verre og med mer spenning blant innbyggerne enn noensinne. Leiren er overfylt til tross for at ingen nye har kunnet ta inn her siden 24. mai. Den strekker seg nå langt utenfor det tiltenkte området.

Å forlate Hellas er så lett for meg fysisk, men alltid vanskelig emosjonelt. Det gir meg alltid en påminnelse om hvordan vi mennesker er inndelt i ulike kategorier, avhengig av hvor vi er født. Jeg er en av de heldige.

Gode ting kom i hvert fall ut av dette besøket. Vi har økt vårt koordinatorteam med en ekstra person, så teamet består nå av tre dedikerte koordinatorer. Jeg føler meg helt sikker på at de vil være en god støtte for de frivillige og lede arbeidet slik at vi kan gjøre hverdagen for menneskene i leiren litt bedre.

Og til slutt en helt fantastisk nyhet. Vi har funnet et flott lokale der vi skal starte opp vårt etterhvert så kjente Drop Shop, slik at vi kan distribuere ut både sko, vogner og bager til de som trenger det mest, på en verdig måte. De neste månedene vil føre til store endringer på Chios når mange av de store organisasjonene trekker seg ut fra øya. Vi har hatt gode samtaler med flere partnere og har troen på at om vi står sammen, og jobber mot det samme målet, skal vi fortsatt kunne utgjøre en stor forskjell for svært mange.

BLI FRIVILLIG FELTARBEIDER og bidra til vårt arbeid

Søk her