Vi er alle like mye verdt

Da jeg vokste opp på 90-tallet lærte min mamma meg at ingen er bedre enn meg, og at jeg ikke er bedre enn noen andre. Vi er alle like. Som borgere på jordkloden har vi alle den samme rett til de grunnleggende tingene her i livet. Det er forankret I avtaler, konvensjoner og lover. Hun lærte meg også at som et individ født inn i et privilegert samfunn er det min plikt å tale imot urett. Støtte de som føler seg usikre på å tale egen sak, og tale på vegne av de som ikke har en egen stemme.

Disse lærdommene er noe som har formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Dette er rammen som former måten jeg i dag oppdrar min egen sønn. Jeg ønsker nemlig at min sønn skal vokse opp i et samfunn som ser hvilken ressurs og mulighet han er. Jeg ønsker meg en verden som ser de endeløse mulighetene som ligger i alle barn, uavhengig av hvor de er født og hvem som har født dem.  

Diskriminering finnes I alle samfunnslag. Der det finnes mennesker, der finnes det diskriminering. Vi mennesker er opptatt av å sette hverandre i bås. Til tider kan det virke som om vi er mer komfortable når vi kan putte en merkelapp på noe og noen. Akkurat som om det gir oss en form for trygghet. For det ukjente er ubehagelig, så om vi allerede før kjennskap putter det ukjente inn i en bås blir det litt lettere å forholde seg til. Eller å velge å ikke forholde seg til.   

FN sine bærekraftsmål  består av 17 mål, inkludert 169 delmål. Et lite utdrag: 

  • Barn må få gå på skole (Mål nr 4) 
  • Tilgang på rent vann og anstendige sanitærforhold må på plass (Mål nr 6) 
  • Vi må sikre at det jevnt over oppnås en god helse (Mål nr 3) 
  • Vi må sikre tilgangen på mat og god næring (Mål nr 2) 
  • Fredelige og sikre samfunn må eksistere I alle verdens hjørner (Mål nr 16)  

For å nå disse målene er vi nødt til å slutte å se andre mennesker sine begrensninger. Det er ikke opp til verken deg eller meg å bestemme om Farok, Isabel, Hakem, Nora eller Aisha ikke kan klare noe. De har enhver rett til å selv velge og finne ut hva de kan og ikke kan.  

Men som privilegerte borgere er vi nødt til å i fellesskap drive gjennom endringene som trengs og legge forholdene til rette for at Farok, Isabel, Hakem, Nora og Aisha skal ha mulighet til å kunne vokse opp og bli den beste versjonen av seg selv.  

Et av hovedprinsippene i bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. Legg merke til;  ingen skal utelates.  

Vi er nødt til å bry oss mer! Vi er nødt til å vise mer omsorg, varme og medmenneskelighet! 

Og bare så det er sagt: Positiv endring og et varmere verdenssamfunn oppnås ikke ved å kutte i bistand, kalle andre land for ‘Shithole countries’ eller stramme inn i institusjonene som tar vare på de syke – de gamle – de små. For å nevne noe.  

La oss sammen utfase årsakene til behovet for kampanjer som #metoo, grunnene til at foreldre sender det kjæreste de har i råtne gummibåter over Middelhavet, behovet for akuttovernattinger, oppblomstring av kurerbare sykdommer og kvotering i arbeidslivet. Vi er alle mennesker!

VI ER ALLE LIKE MYE VERDT!